mandag 23. juni 2014

Søndagstur til Blåfjellenden.

Frem og tilbake på dagen.

Denne lørdagen ble det ikke noen egentlig tur. Selv om vi, som vanlig gikk frem og tilbake til vårt lille sted mellom Markarska og Bratus. Lørdagen ble tilbrakt på flyplass og i fly hjem. Hjemme var vi ikke før nærmere 11 om kvelden, så all pakking og klargjøring måtte skje på morgenkvisten søndag.
Hvor turen skulle gå, var det ikke mye tvil om. Det måtte bli en tur til Blåfjellenden.  Det blir normalt en tur inn til hytta en gang i uka, og nå var det over en uke siden siste besøk.
Denne gangen ble jeg alene, men på en søndag ville det være andre i heia, både på vei hjem og på dagstur. 
Hjemme var det vind og ned mot ti grader, men sol. Yr meldte om vind og sol for Blåfjellenden.
Jeg pakket lett jakke, tynn bukse i sekken, og tok på kortbukse og kort ullbluse, men tok med vindfleece. Det viste seg å være rett denne dagen, for oppe i heia var det litt mindre vind enn ute ved havet, og temperaturen var faktisk litt høyere.
Forholdene for tur i heia var ypperlige. Tørt, sol og lite snø. Det var dagen for høyt tempo. Og det er kjekt en gang i blant. De siste årene har det ikke blitt så mange ganger fram og tilbake på dagen. Jeg var litt spent på hvordan det ville gå.  Det er en forholdsvis «tung» tur å ta begge veier på en dag.  Det hjelper selvsagt med lett sekk. Men 16 – 17 km i terreng og opp mot 1000 høydemeter opp og ned, er nå en god dagstur. Det kjekke var at det gikk greit. Ikke noe å engste seg for i det hele tatt. Selv helt på slutten av turen kjente jeg ikke noe stølhet. Det viser at sommerformen ikke kan være så langt vekke.  
Alt oppe i bakken rett etter start så jeg folk. Det var to jenter som ville til Sandvatn, men på returen møtte jeg de igjen og da hadde de bestemt seg for å gå mot Blåfjellenden og antakelig videre til Langavatn. Videre innover kom det folk i mot. Denne gangen var det mye ungdom og de hadde hatt et bra opphold på hytta.
Ved vaet satt en gutt og tapet opp kneet. Ikke noe alvorlig, og han ville helst ikke ha noe blest om saken, og derfor nevnes det bare sånn i forbifarten…
De var tre ifølge, og vi snakket litt sammen. Samtidig kom det to jenter over bekken. Det ble litt snakk om oppholdet og bloggen fra Blåfjellenden.
Nede på hytta så det bra ut. Jeg spiste et par boller (kjøpt på veien opp – det var skåltomt i brødskuffa), drakk noe saft, og kom meg av gårde. Oppholdet varte antakelig ikke over 30 minutter.
Ved vaet tok jeg igjen et par fra Belgia. De sto og kikket på vannet, og jeg fikk spørsmålet om det var trygt å drikke rett fra bekken. Her renner det livlig og det er en vanlig drikkeplass på varme dager. 
Jeg kunne bekrefte at det er helt ufarlig å drikke rett fra bekken. Noe jeg også gjorde.
Etter en stund kunne jeg se folk foran. Kunne det være guttene jeg traff på veien innover? Da må kneet ha blitt verre.  Jeg ga på litt, men tok ikke særlig mye innpå. Merkelig, var kneet blitt bra igjen.
Men det viste seg å være folkene fra Fidjastølen som var på vei hjem. Det er alltid hyggelig å treffe kjentfolk. Det ble en hyggelig tur nedover. Og sauehundene som var med kjente meg tydeligvis igjen fra tidligere treff.  

Ved Tangane lå heiesjefen selv, Olav og ventet. Det ble et litt prat om forholdene og snøen på toppene. Det ligger fortsatt mye snø på Grønanuten.
Jeg var nede ved bilen i god tid før klokka viste 16.00. Det er ikke ofte jeg har kommet så tidlig ned, etter en tur fram og tilbake.

2 kommentarer:

  1. Dere har fint vær der sør ser jeg. Litt misunnelig på det ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, etter en uke i syden med regn 5 dager, var det bra med en fin dag i heia.

      Slett