Taumevatn

En fin feriedag i heia.

Det er jo litt kjøring for å komme inn Flatstøldalen, øverst i Sirdal. Men når det er en god del år siden jeg har vært på disse kanter, og da betyr ikke noen kilometer fra eller til. Og jeg hadde ærend. Det kan være det blir en tur innover mot denne hytta senere i år, men da sammen med barnebarn, og da er det greit å være forberedt.

Bommen i  Flatstøldalen var oppe. Det gjør det hele litt enklere. På vei opp gjennom dalen, tok jeg opp en fyr som skulle til statskog sin hytte ved Holmavatn.  Det ble i det minste noen kilometer mindre å gå på asfalt med tung sekk for ham.

Det sto noen biler langs veien. Helt alene ville jeg ikke være i heia. Innover mot Anlaugbekken og hytta ble det varmt.  Dette var ikke dagen for å ta bakkene i full fart. Fortsatt var det et par fenner som måtte forseres, Selv her nede i lavlandet var det snø, Det tror jeg ikke er vanlig. 

Turen inn mot Taumevannsvasdraget går gjennom småskog og over myrer. Mange myrer. Selv om det er lagt ut svært mange planker, sviller og stein i stien, er det mange plasser der det er mulig å synke ned til kneet – eller lengre, om det er vått…

Men på denne turen var det tørt. Tørrere enn på lenge, og det gjorde det enkelt å krysse myrene – der det ikke var plank eller liknende. Og, som sagt, det er lagt ut mange planker og sviller.

Jeg knagget oppi en grein på vei inn, og selvsagt var jeg oppe i samme grein på vei tilbake.  Noen lærer seint.

Taumevatnhytta ble bygget i 97/98. Jeg husker fortsatt den gamle hytta, med en ”umulig” hems. Dagens hytte er stor og romselig.   

Taumevatn var (er) kjent som et godt fiskevann. I dag er det nok en god del småfisk. Det var i hvert fall det to karer, som kom imot, kunne fortelle. De spurte om andre fiskevann, og jeg fikk da anledning til å ramse opp noen navn, Lettere forvirret vandret de videre, med en kommentar om at de skulle sjekke kartet.

Det var også i dette området, på andre siden av Taumevann, Lars Monsen vandret på sin tur i området. Før han klatret ned i Lysedalen  og ut til Lysebotn. 

På hytta traff jeg kjentfolk. Nevø til en jeg traff på Nilsebu, og som jeg også har truffet før. Den nye generasjon er klar til å ta over….

Og ikke minst, en gammel bekjent. Voksen dame i sin beste alder, på alenetur i heia. Hun lurte på transportmuligheter, og siden jeg uansett skal samme vei, ville ikke det være noe problem.

Hun pakket og gjorde seg klar i en fart. Hun mente at jeg nok gikk noe fortere. Vi fikk følge det siste stykket mot bilen, og hele turen mot sivilisasjonen. 

På en liten rygg rett før veien står det en varde som et minne om en forferdelig snøskedulykke i 1980, der 5 ungdommer mistet livet. Og Stavanger var den gang ikke større enn at jeg kjente faren til en av ungdommene. En trist historie.