onsdag 16. mars 2016

Bjørndalsnuten - en fin vårdag.


En kort og grei tur.

Sol, krokus som blomstrer og tulipaner som stikker opp. Gradestokken over 10 grader. Det ble plutselig vår. På en onsdag.
Det ble selvsagt helt umulig å sitte hjemme å se ut på finværet. Jeg måtte på tur.
Men burde jeg, Det virker som om det ikke tar så mye på achillesen å gå i bakker og terreng som langs vei. Det blir stivt og vondt om jeg går på asfalt – og det er selvsagt umulig å holde et rolig tempo på flate veien.
I fjor, for lenge siden, da jeg lurte på om jeg i det hele tatt kom på tur igjen, tok jeg noen turer til Bjørndalsnuten. Opp og ned på noe over en time. Det kunne passe – tror jeg.  Håper jeg…

Da beslutningen først var tatt, tok det ikke lange stunden før sekken var pakket, turklærene på og jeg satt i bilen.
Jeg synes normalt ikke noe om en tur der kjøring frem og tilbake tar lengre tid enn selve turen. Denne gangen fikk det gå.
Ett var sikkert, det var ikke bare meg som fikk vårfornemmelser og ville på tur. Det var mange biler på parkeringsplassen ved Gramstad Jeg kunne se folk på toppen av Dalsnuten – en enda kortere tur.
Det kom folk nedover som alt hadde vært på toppen. Og karen som mente det nesten ikke var is i stien, hadde bare delvis rett. Det var ikke bare isen som var glatt. Det øverste laget av sorpa hadde tint, og det var omtrent ikke hold enkelte plasser.
Jeg måtte ta det med ro oppover, og jeg stoppet og sjekket noen ganger for å finne beste vei i tråkket. Jeg stoppet selvsagt ikke for å trekke pusten.
Et stykke opp i bakken gikk jeg på fire karer. De hadde tatt en rundtur i det fine været. Og om det ikke var kjentfolk, så hadde vi i hvert fall felles kjente og en av karene hadde vært tilsyn på Børsteinshytta. Vi fikk en hyggelig prat.
En av karene bemerket at jeg bar på sekk, en annen påsto han hadde «sekken» på magen. Det er egentlig det samme hvordan kiloene kommer på, det blir tungt samme om sekken er foran eller bak.
Utenom disse fire karene, møtte jeg en del jenter på tur – alene. Den ene riktignok med hund. Jeg har i det siste faktisk truffet flere jenter som gå alene enn gutter – gamle mannfolk derimot…
Det ble sommervarmt i liene oppover mot toppen. Selv helt oppe var det ikke nødvendig med jakke. Småvannene lå blanke og det var ikke mye bevegelse i trærne nedover. Finere vær er det nesten ikke mulig å få.
Det går raskere nedover enn opp. Selv om jeg tok det svært forsiktig enkelte plasser, var jeg nede på veien «alt for tidlig». Denne gangen kunne turen godt ha vart lengre.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar