tilbake fra påskeferie

Hjemtur

Lørdagsmorgen stilnet vinden, som hadde gjort det vanskelig å få sove om natten. Det var overskyet og et flatt lys. Det så ut som om det ville være greit å komme seg hjem etter 5 lange og herlige dager på Blåfjellenden.

Opp rundt 7, for å få en siste morgen med fred og ro på hytta. Jeg starter vanligvis tidlig. Det er helt greit å sitte helt for seg selv, lytte på radio, med en kopp te, en kjeks og god tid – før frokost.

Det ble tid til en sudoku. Klokka nærmet seg åtte, og på radioene kom værmeldingen.. Slutt på freden.

Det var ikke måte på vær – her la de ikke fingrene imellom. Det ville bli kuling, opp mot stiv kuling utover dagen. Over 20 meter i sekundet er ikke morsomt, om du må frem. Heldigvis skulle det ikke komme nedbør. Oppholdsvær er greit, da kan det egentlig blåse en god del før det blir skikkelig utrivelig.

Nå er det en hel del ting som må på plass før avgang. Hytta må ryddes og vaskes. Jeg  har også ansvar for å få med meg «oppgjør» fra safen. For «tilsyn» er det ikke mulig å bare stikke av, hytta må være på stell.

Bestyrerinnen sov fortsatt.

Den roen varte ikke lenge. Sammen fikk vi kjapt på plass det meste, inklusiv en vanlig frokost.

Rundt ti var vi klar for å ta avgårde opp bakken mot Leitevann. Skiene hadde stått i skuten – ubrukt i hele påsken. Nå var det på tide å spenne på.

Heldigvis har vi begge smørefrie ski. På føret som vi hadde lørdag, var det riktig. Det hang oppover, og det var fortsatt så vidt glid på flatene. Det var bløtt, selv helt opp i høyden. Bløt nysnø oppe på gammel skare – typisk påskeføre.

Bakken opp til Leitevann er, etter vår mening, både lang og bratt. Det tar tid å komme opp. Og selvsagt er det brattest helt øverst.  Vinden kom fra sør. Nede i dalen kunne vi kjenne det blåste, men ikke over en bris. Vi merket omtrent ikke vinden oppover – bakken er mot sør.

Det blåste selvsagt over toppen, men ikke over stiv bris. Nede på Leitevann var vinden ikke et problem i det hele tatt. Litt bris i mot…

Problemene begynte i nedoverbakkene. Og det er ikke noe spesielt for denne turen. Det er en gang for alle slått fast at vi – bestyrerinnen og jeg – ikke kan gå på ski. Spesielt i nedoverbakker.

Det er enklere og gå på beina.

Denne gangen hadde jeg ski på beine, og ikke i hendene, nesten hele veien. Helt uten problemer var det ikke. Det var jordmørke så det holdt. Det var vanskelig å se om verden gikk opp eller ned, om det var flatt eller bratt bakke foran skituppene. Heldigvis så komme erfaring til hjelp. Det  blir enklere med årene og jo flere ganger jeg går de samme sporene.

Vi kom ned til veien og bilen. Stil er ikke et spørsmål, bare om vi kommer fram.

Det er vemodig å stå langs veien og vente på å komme over. Påsken er over, og det er et helt år til neste gang.  Det er ikke lenge til vår og sommersesong, det får være trøsten.