mandag 28. mars 2016

På tur innover, påske på Blåfjellenden.


På vei til påskeparadiset.

Nå er Blåfjellenden nesten paradisisk uansett årstid  -  og vær, men i påsken blir det selve paradiset. Og det har stedet vært siden 1998. Vi har med andre ord feiret påske på Blåfjellenden i 18 år…
Nesten tyve påsker på en ubetjent turistforeningshytte, uten vann og skikkelig strøm. Og helt uten dekning for telefon og liknende vederstyggeligheter. Etter 2017 blir det i tillegg også uten radio. Det blir litt vanskelig.
Men for oss «fossiler» - pensjonister og nesten 70, blir det muligens ikke så mange årene uten radio.  De vil jo legge ned FM. For oss må jo en eller annen gang bli siste gang, og antakelig om ikke så alt for mange år. Men denne gangen kom vi både fram og tilbake.
Eventyret startet tidlig på søndagen. Værmeldingen var ikke så aller verst tidlig, men været skulle bli verre utover dagen. Vi kom forhåpentlig frem før skittværet melde sin ankomst.
Overskyet, nesten tåke, nysnø og litt vind var det som møtte oss i Hunnedalen. Perfekte forhold for  jordmørke. Jeg så ikke om det gikk opp eller ned foran skituppene. Heldigvis har jeg gått denne ruten så pass mange ganger at jeg sånn noenlunde har peiling på hva som ligger foran. Noe hjelper altså erfaring.
Med bestyrerinnen på laget, blir det ofte en kjekk tur. Spesielt etter at vi begge gikk over til smørefrie ski. Vår erfaring er at slike ski henger oppover og reduserer farten nedover, helt perfekt. Og denne dagen var det såkalt nullføre. Helt umulig å møre ski riktig, men helt uten problemer med smørefri ski.
Til en forandring var vi ikke alene i sporet. I motsetning til hva vi oftest opplever, så virket det denne gangen som hele hyttebyen var på tur. Det var folk opp bakken, på Fossebekktjønn og oppover mot Kringlekveven. Jeg kan i farten ikke huske å ha sett så mange folk noen gang før.
Det ble lite stopp underveis innover, men både bestyrerinnen og jeg kunne glede oss over naturen, det å se igjen kjente steder, og litt det å beherske føret og skiene. Nå behersker vi dette så pass dårlig at vi likevel går ned de bratteste bakkene. Unnskyldningen er selvsagt at vi må tenke på eggene i sekken..
Det går i hvert fall raskere på beina når forholdene var som på turen inn. Scootersporene var harde og greie å gå i.
Vi brukte «normaltid» inn ca 2 ½ time. Vi går fortsatt fortere på beina, men med snø på bakken er det ikke noe alternativ.
Det kjekkeste på hele turen er å se hytta dukke opp på bakkekammen. Både fordi vi begge da vet at turen inn er over, og det er tid for en pause, og for at vi nå, nok en gang, kan slippe ned skuldrene for mange dager.
Det er leeenge til vi trenger å spenne på skia for å ta fatt på tilbaketuren. Og denne gangen ville det skje mye før den tiden.
En hel påske på Blåfjellenden – kan livet by på noe bedre?






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar