Bynuten i desember.

Ensomt - og sleipt...

Fjelltur – topptur – i desember? Denne lørdagen var det ikke bare mulig, men helt greit.  Været avgjør slike ting selvsagt.

I forrige uke var det vinter, med frost og is. Det ble nødløsningen for lørdagsturen. Langs sjøen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. Det er jo egentlig litt ergerlig, her går jeg og prøver å få til en førjulssesong uten denne turen og så komme kulda og ødelegger – tidlig i desember.

En uke senere er det omtrent sommertemperatur, med opp mot 10 grader i lavlandet. Ingen kan kalde det tørt. Så selv om det er høy temperatur, så er det vått. Masse vann i elver og bekker. Høy temperatur i desember betyr vanligvis regn. Denne lørdagen var i så måte et unntak – det var opphold, men mye vann og fuktighet ellers.

Det er likevel grunn til å være fornøyd med både vær og forholdene ellers når det er mulig å komme seg til topps på Bynuten.  Den er ikke mer enn 671 meter over havet. Høyt nok til at temperaturen er en god del lavere enn lengre nede. For egen del har det ikke blitt så mange desemberturer til denne toppen. Det har blitt mange turer lengre ute mot havet, hvor is og snø ikke ødelegger.

Værmeldingen var raus med godord – sol og lite vind. Ville det være andre på tur denne lørdagen? På parkeringsplassen var det en bil – utenom min. Og sporene etter en person, som ikke gikk mot Bynuten.

Da jeg var kommet et lite stykke opp i bakken, kom det en bil til. To personer som ville på tur. Jeg lurte på når de ville ta meg igjen – det virket som de gikk litt fortere enn meg.

Det fikk meg til å tenke på hvordan ting skifter. I yngre år – før 65 – tenkte jeg som oftest på når og hvor jeg ville ta igjen folk. Nå blir det mer om noen vil ta igjen meg…..

Det gikk ikke lett oppover bakkene. Tungt… Det kan jo være at alle turene i lavlandet har gjort bakkene tyngre. Det tok antakelig litt lengre tid enn vanlig. Noe skyldes forholdene. Det var sleipt og glatt. Det var ikke hold i noe som helst. Steinene var svinglatte. Det var ikke hold i sorpa overhodet. Det gikk sent.

Jeg kunne se paret bak. De holdt omtrent samme fart som meg. Omtrent halvveis ble de borte – antakelig en liten pause.

Jeg fortsatte mot toppen. Inn i tåka. Enkelte plasser var sikten ned mot 30 meter, og det er tett tåke. Det var ikke mye å se på toppen. Det ble ingen lang stopp, jeg drakk saft og snudde.

Et stykke nedover, kom paret imot. De ville ta rundturen. Jeg mente det ville være litt vanskelig, det skal ikke mye til før de er ute av stien, og i tåke kan det bety mange timer ekstra. Jeg tror de tok samme vei som meg – rett ned.

Jeg gikk og lurte på om det ville komme noen imot. Det var ingen andre på tur, men helt nede ved parkeringsplassen var det et par som startet. Jeg lurte på om jeg skulle spørre om de hadde med lykt, men lot være. Jeg burde muligens ha snakket med paret – det viste seg å være utlendinger. Det er ikke helt sikkert de helt er vant med tidlig mørke.