fredag 30. desember 2016

Romjulstur rundt Li.


Noen tar to runder.

Det måtte bli en lengre tur onsdag enn de jeg hadde gått til nå i jula. Det hadde liksom ikke blitt noen «skikkelig» tur, bare korte turer og i nærområdet.

Nå er en tur rundt Li ikke lang, nesten en mil og den går omtrent midt i Sandnes. Den gir likevel en smak av fjell. Og det er en god treningstur. Det har vi slått fast gjennom mange år og etter å ha tatt turen svært mange ganger.

Fjelltur og treningstur i romjulen er helt greit, i hvert fall så lenge været oppfører seg. Denne dagen var det bra – til å være i slutten av desember.  6-7 grader, overskyet uten regn, og lite vind. Bedre enn det er vanskelig å huske – i desember. Klarvær betyr oftest kuldegrader, og onsdagen skulle, ifølge værmeldingen, bare være en liten kunstpause mellom lavtrykkene.
Hvor mange ville det være på tur rundt  Li en onsdag i romjulen. Jeg trodde ikke jeg ville være alene. Det sto en del biler på Dale, og ved kjettingene ute langs fjorden, møtte jeg to karer.  Her er det enveiskjøring, så jeg måtte vente på at de kom forbi. Og vi vekslet noen ord – i forbifarten. For karene hadde det travelt. De var på sin andre runde rundt Lifjellet – omtrent 19 kilometer i tøft terreng.

Jeg har av og til – på en god dag – lurt på å ta runde nummer to. Det har det aldri blitt noe av. To runder vil si omtrent 6 timer på beina. Opp og ned mange korte og en lang bakke. Til sammen ganske mange høydemeter. På en god dag – kanskje, en gang i framtiden?
Det er uansett godt gjort av disse to karene. Det er en tøff tur å ta to ganger.

Det som er litt spesielt om vinteren, er at det ikke «tørker» selv om det er opphold. Stien er våt, og steiner og svaberg er glatte. Nå virker det som om de nye skoene blir bedre og bedre på glatt berg, slik at jeg ikke så ofte glir ut, men fortsatt er det skikkelig hålkeføre enkelte plasser. Og våte røtter er alltid glatte, og gir noen overraskelser.

Det var likevel en kjekk tur utover langs sjøen og rundt til Bymarka. Helt greit, faktisk.

Opp bakken blir det selvsagt høy puls og pusting (og stønning…). Som alltid blir det «letter» etter hvert. Antakelig fordi jeg ikke tar i så mye, og fordi jeg etter hvert kjenner bakkene ganske godt.

Det blir ikke noen pause på toppen lengre – det er liksom ikke behov for å stoppe opp. Selv saftflaska i sekken får ligge i fred. Turen tar to - tre timer, og den er ikke så lang at jeg kjenner behov for å hive innpå drikke. Det blir til gjengjeld drukket mye senere – Pepsi Max om noen lurte på det.

Jeg møtte en god del folk nedover mot Dale. Det var ikke bare jeg som hadde funnet ut at en onsdag i romjulen kunne passe for en fjelltur. Hvor mange som gikk hele veien rundt vet jeg ikke, men de to karene som gikk to runder veier opp for mange som bare gikk opp og ned.









Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar