onsdag 28. desember 2016

Langs stranden - etter stormen.


En tradisjonell juletur. 


Ren nysgjerrighet – jeg måtte ned å se hvilke skader stormen hadde gjort på stranden. For noen år siden ble stort oppstyr da en storm tok omtrent halve dynene nærmest sjøen. De kommer tilbake – og blir vasket vekk – med noen års mellomrom.

Denne gangen så det ille ut. Det var virkelig mye sand som var vasket i sjøen enkelte plasser. En oppgave for noen å få sanden på plass? Sjøen og vinden vil antakelig sørge for det, etter hvert.

Tirsdag er f ast dag for styrketrening. 3. juledag var treningssenteret stengt, og koden for kortet virket ikke. Jeg kom ikke inn. Det skal ikke mye til før jeg blir i dårlig humør, og bli utestengt fra trening, gjør ikke humøret på topp. På ettermiddagen ble jeg lei av å ikke gjøre noe. Været var ikke dårlig. Vinden hadde løyet. Det var bare så vidt vimplene beveget seg.
Etter mye dårlig vær i julen, var det endelig brukbart, og det ville være feil å sitte inne. Det ble sent før jeg tok ut. Det ko selvsagt noe i veien – ting tar tid.

Klokka nærmet seg halv tre før jeg var klar til å gå. Problemet var hvor. Det måtte bli en kort tur. Fra Reve havn til friluftshuset på Orre, (og tilbake) ville være sånn akkurat passe.

Det manglet sand.  En masse rullestein langs sjøkanten gjorde det vanskelig å komme fram det første stykket.
På Revestranden var det også rullestein, men her var det mulig å komme seg utover oppe i dynene.

Her var det virkelig mulig å se at stormen hadde herjet med dynene. Det var høye kanter og bratte sanddyner mot sjøen.

Fordelen var at stranden var flat og fin – lett å gå på.
Det gikk greit å komme seg ut til selve Reve. Her var det nå en liten sandstrand der det tidligere bare var rullestein. Det var selvsagt ikke andre ute, utenom en kar som jogget forbi.
Orrestranden lå temmelig øde. Det var ikke mennesker på stranden utenom helt borte ved Friluftshuset.

Ved Friluftshuset, fikk jeg litt annet å tenke på: klokka.

Jeg hadde tatt sent ut. Det blir tidlig mørkt, og jeg hadde et stykke å gå før jeg ville være med bilen. Når blir det egentlig mørkt…

Skumringen virket som den alt var på gang. Det var lys på inne, og jeg så tydelig billysene. Og jeg  hadde ikke klokke eller telefon.
Ut fra start-tidspunkt, anslo jeg klokka til å være tre-tiden, og at jeg ville være tilbake til bilen noe over fire. Det gå ikke store rommet for feil.  Det var bare å komme i gang med tilbakeveien – snarest.

Og det gikk fort tilbake – lite stopp for å se på utsikten, ingen bilder, og helst full fart. Jeg så for meg å gå over rullesteinene i mørket. Selvsagt holdt lyset til jeg var ved bilen. Det ble mørkere og det var ikke mye dagslys igjen da jeg kom hjem.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar