mandag 1. mai 2017

Bestyrerinnen og Ulvarudlå.

En skikkelig fin tur på Høgjæren.

Dagseddelen for søndag var satt opp med tur - sammen med bestyrerinnen. Det burde være en tur på minst to timer og litt stigning...

Bestyrerinnen trener fortsatt til sommerens turer i alpene.

Jeg har ingen ting i mot å være med bestyrerinnen på tur. Det er faktisk kjekt. Vi klarer sammen  holde et tempo som begge er fornøyd med, og det er jo greit å ha noen som setter pris på å bli vist utsikten av og til. Spesielt i bratte bakker...
Ulvarudlå er en av de mer markerte toppene på høgjæren, over 400 moh. Utsikten en klar dag i mai, er ganske spesiell. Det er lite mellom toppen og horisonten ett stykke ute i havet. Og i mellom ligger hele flate Jæren.

I tillegg betyr rundturen en hel del bakker opp - og ned, og mye tur i høghei terreng. Grass, stein og myr. I  solskinn er dette terrenget en ønskeplass for meg. Det er kjekt å gå å stige mellom steiner og myr.

Det var en bil i tillegg til vår på Tjåland. Og  det blåste litt, en kald vind  før vi fikk opp varmen.
Siden det går greit oppover om trent fra start, så blir i hvert fall jeg varm temmelig fort. Etter å ha gått her et par  ganger, kjenner vi veien, og det går mindre tid til å finne fram. Både bestyrerinnen og jeg følte at det gikk greit og fort å komme opp i høyden. For så å ta fatt på noen ganske bratte bakker...
Denne søndagen ville det bare være oss to på tur. Helt greit, da får vi bestemme det meste...

Slike bakker blir lettere å gå jo fler ganger jeg bruker de. Bakkene opp mot Ulvarudlå er egentlig helt greie, bortsett fra for de som ikke helt er venner med stup og ufser...
Denne gangen klarte vi å holde et tempo som brakte oss opp med pulsen under kontroll. Det er enklere å fortsette å gå oppover om pulsen holder seg på et rimelig nivå.
På toppen skrev bestyrerinnen oss inn i boka, og hun fikk stemplet boka, som bevis på at vi hadde vært der.

Litt under toppen er det en mur, antakelig rester av en høyløe, eller en inngjeding for å holde dyr sammen om natta. Det var rovdyr i disse heiene i gamle dager. Vi trengte ikke beskyttelse mot rovdyr, men vinden var kald.

Vi satte oss til i sola med te og kjeks. Jeg pleier ikke å ta pauser, men det er kjekt å sitte slik sammen med bestyrerinnen. Nedover mot  Aurenes er det greit å gå så lenge det er sånn noenkunde tørt, men her er det en god del myrhull som kan være dype.

Lengre nede begynner veien, og herfra og tilbake til bilene går stien gjennom gårdstun og langs Tjålandsvannet på gammel gårdsvei. Helt greit å gå, selv om en del grantrær har vokst nesten over veien.

Tilbake til bilen var vi etter ca 2 1/2 time med grei fart. Det hadde vært en skikkelig fin tur. Det burde liksom ha vært mange flere på en så fin dag.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar