lørdag 27. mai 2017

Sommersesongen i gang i heia.

Endelig til Blåfjellenden på beina - i noe snø.

Og sesongen startet i et strålende vær.  Bedre enn det går det knapt å få det.

En overnatting på Blåfjellenden. Den første på beina i 2017. Det blir en større og større opplevelser for hvert år som går. Det igjen, å få lov til å komme inn til hytta nok et år.....

Værmeldingen var veldig god for fredag og lørdag, likevel hadde jeg lyst å prøve meg innover tidligere i uka. Heldigvis ventet jeg. Med temperaturer godt over 20 grader smelter snøen fort. Det må ha forsvunnet en del snæ de siste dagene. Og det var så avgjort nok igjen.
Det er like spennende hvert år. Hvor mye snø ligger det igjen? I år var det som normalt for første gangen innover, men nå varierer det litt når jeg går for første gang. Rundt 1. juni pleier jeg å si, om noen spør.

Oppe i høyden, over 750 moh, var det adskillig mer snø enn lengre nede. Her var det store felter med snø som måtte krysses. Nå kan Fosse bekken være vanskelig å omme over i snøsmeltingen, men denne gangen var det en liten fillebekk rett før bakken ned som laget problemer.  Her var den vanlige stien sperret av en loddrett fonn som det ikke var muklig å komme opp. For å komme over måtte jeg bruke de gamle vaet, som er litt dypere.
Her gikk vannet over støvlene, men jeg hadde strammet Gore-Tex buksa godt rundt anklene, og selv om jeg var nede i vannet, ble jeg ikke skikkelig bløt.

Nede på hytta var det ikke et menneske. Jeg hadde hele herligheten for meg selv. Det ble noen timer på terrassen i sola, med drikke i "litervis". Det hadde vært varmt over heia.

Det kom folk - utlendinger - sent, Nesten 12, men det var fortsatt lyst nok til å gå. De kom fra Røssdalen, og hadde problemer med elva nedenfor hytta.

Morgenen ble en disse skjeldne på heia. Blikk stille, varmt, blå himmel, grønne bjørker og brus i fra bekker og fosser. Jeg brukte lengre tid enn vanlig før jeg kom meg avgårde. Det var så pass fantastisk, at jeg ville nyte det mens det var mulig.
Hjemturen med sola i ansiktet ble også bra. Jeg burde ha lært å ta med en lett kort bukse når forholdene er slik som denne gangen. Nå duger jo boxeren, så lenge ingen er i nærheten og denne gangen gikk jeg helt alene over heia. Ikke et menneske.

På returen viste jeg hvor mye snø det var, og hvor den lå. Det var bare å ta det med ro og virkelig nyte opplevelsen.

Denne gangen traff jeg på to ryper. Deter noen år siden jeg har sett ryper på våren. Kan det igjen bli fugel til høsten?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar