fredag 5. mai 2017

Fidjadalen og Mån - en fantastisk opplevelse.

Tradisjonstur til Huldrehaugane.

Sommer i lavlandet og fortsatt vinter i fjellet. Hva gjør man da?

Fidjadalen ligger jo der. Ikke høyt over havet, men så avgjort "fjell". Det  har jo også blitt en tradisjon med en overnattingstur på våren inne ved Huldrehaugene. Med det fine været vi har vært velsignet med, kunne det passe med den tradisjonelle turen.

Nå er vi pensjonister ikke bundet av dag og tid. Jeg har riktignok en del "plikter", men det  mulig å omgå disse til en viss grad.
Planlegging er ikke min styrke. Jeg gikk og tenkte at det på mange måter kunne passe bra å ta turen fra fredag til lørdag. Helt til jeg tilfeldig kom til å kikke på kjøleskapsdøra. Invitasjon til konfirmasjon på lørdag - tidlig....  Med obligatorisk oppmøte.

Der røk den turen - men kunne den gjennomføres torsdag - fredag? Det var ikke noe i veien for det, bortsett fra at jeg alt hadde holdt på et par timer med styrkettrening. Og at min mor venter besøk fra meg, slik at jeg ikke kunne starte før nærmere 4.
Fortsatt var værmeldingen den aller beste. Sol, lite vind og varmt. Det med varme. må tas med en klype salt inne i Fidjadalen. Her kommer "kaldraset" fra den snødekkede heia om kvelden, og temperaturen detter ofte ganske mange grader.
Jeg pakket det meste før jeg reiste innover mot opphavet, og handlet på veien. Klokka 4 var jeg i gang.

Med erfaring fra noen overnattinger gjennom en del år, har jeg anskaffet en sovepose som tåler noen kuldegrader. Dunpose - på grunn av vekt.
Og vekt er et problem. Jeg er ikke sikker på hvor mange kilo Para Rangeren veier til slutt, men det må bli godt over 15 kilo. Det merket jeg da jeg endelig satte sekken fra meg inne i dalen. Da manglet overskuddet, og etter å ha  sittet sammenkrøket og spist, var det vanskelig å få rettet opp ryggen...
Da lurte jeg på hvor mange ganger til, jeg skal få oppleve Fidjadalen på våren.D
Det ble en rolig kveld - uten mange lyder og uten andre. Det er helt greit å bare være i eget selskap. Dessverre er nettene ofte lange. Det er alltid en stein eller rot på feil plass. Og selv med godt underlag, blir det hardt.
enne gangen var det en opplevelse. Innover i kveldslys var skikkelig kjekt. Våren var ikke kommet spesielt langt, men småfuglene kvitret og det var så vidt grønt på noen trær. I varmen og uten vind, ble det - en  opplevelse.

Nesten frost på morgenen. Te og litt mat laget fra soveposen. Et par timer med søvn inne i mellom. Pakking og avgang...
Det går smått med tung sekk. Jeg setter føttene forsiktig for ikke å tråkke over eller gli ut. Spesielt ura under Månvann tar tid.
Også på returen fikk jeg noen fine opplevelser. Det er greit - kjekt - å gå slik alene i finværet. Og naturen rundt Mån er jo også noe å ta med seg.

Ved garden traff jeg to karer som jobbet med hytta på Mån. De satt i sola og spiste. Det er slik heia er når alt stemmer. Sol, blå himmel, så stille at elva nedforbi bråker. Da er det mulig å finne roen.
Jeg har jogget nedover bakkene mot parkeringsplassen. Ikke denne gangen. Med tung sekk, ble det å plassere beina forsiktig.
Vi fikk noen hyggelige minutter. Vi hadde, selvsagt, felles kjente. Tiden i hyggelig selskap gikk fort.

Jeg heiv sekken i bilen. men stoppet opp et øyeblikk og kikket meg rundt. Denne turen hadde virkelig vært en fin opplevelse. Jeg håper også å få tilsvarende turer i fremtiden.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar