Vådlandsnuten.

Vårtur med regn og tåke på toppen.

Etter to fantastiske dager i heia, var værmeldingen for søndagen mye mer "normal". Det var snakk om regn og mye lavere temperatur - helt nede i 12-14 grader.

Broderen mente vi kunne velge når vi gikk tur. Vi kunne velge en annen dag.

Nå har vi gått søndagstur i noen år, og været kunne da ikke plutselig bli en hindring?
Noen langtur på 5-6 timer var heller ikke det broderen helst ville ut på. Han sliter litt med helsa om han kommer for høyt i puls, og det tar tid å komme opp bakker...

Vi har sammen tatt en vårtur til Vådlandsnuten i noen år. Det har liksom blitt en tradisjon. Og slike ting bør følges opp.

Derfor ble planen å ta til Vådlandsnuten. Egentlig ingen dum ide`. Vårtur i Madlandheia er kjekt og greit. Nå er det en del drøye bakker opp før toppen, men til gjengjeld de samme bakkene ned.
Det var yr i lufta på veien oppover mot Madland. Det kom noen mørke skyer innover, og Madland er egentlig kjent som et nedbørrikt område...

Opphold nesten halve turen...

Det betyr til gjenngjeld regn den andre halvpartetn. Og regnet fikk vi selvsagt øverst. Det var ikke snøflekken å se, og med det gode været vi har hatt de siste dagene, var det også tørt i bakken. Regnet fikk det til å bli sleipt, så nedover gikk det forsiktig.

Øverst gikk vi inn i tåka. Det var regn og lite å se helt oppe. Vi tok ikke lange pausen. Det var litt utrivelig på toppen, for det blåste også en del.

På vei oppover den lengste bakken kom det kjentfolk i mot. Nå var det lenge siden vi hadde sett hverandre, så det ble en liten stopp. Vi måtte ganske langt ned før vi traff de neste som ville mot toppen. Da kom det et helt følge.

Litt lengre nede i bakken kom det to par imot. Jeg mente å dra kjensel på en av disse. Nå er det nesten umulig for meg å kjenne igjen folk. Jeg kan ta feil av folk som jeg egentlig burde kjenne god. Denne gangen viste det seg at vi nok hadde truffet hverandre før. Til og med lagt inn bilde på bloggen...
så det måtte jo bli et nytt bilde.

Det er hyggelig å treffe folk i heia. Det er helt greit å bruke tid på en liten prat, og spesielt kjekt er det når det viser seg at vi møttes tidligere.

Regnet vi hadde fryktet kom jo, men på tross av dette ble det en skikkelig hyggelig tur. Det var vår, med gjøk som gol, blomster, grønne bjørker og lukt av einer.

Selv om vi manglet utsikten på toppen, ble det en tur som både broderen og jeg vil huske.