En grei tur inn i heia, en flott tur tilbake.

Regn og torden.

Det hender Bestyrerinnen mener jeg bør være til stede ved enkelte anledninger. Barnebarns 8 års dag er nok en slik anledning. Det betød at jeg ikke kunne dra til Blåfjellenden på fredag som vanlig.

Det måtte bli en torsdagstur i stede. Normalt jobber jeg hjemme før jeg drar oppover mot Hunnedalen. På torsdag tok jeg det med ro. Jeg hadde god tid.

Værmeldingen for torsdag var litt blandet, men helt til rundt 11 på torsdag, ville det være greit turvær. Plutselig hadde YR ombestemt seg. Det var nå snakk om store nedbørsmengder og torden. I tillegg skulle det blåse opp mot stiv kuling.

Nå høres stiv kuling alvorlig ut, men det er ikke mer enn 14 m/sek på det laveste, og det er egentlig greit å gå i 14-15 m/ sek vind. Det bråker fælt rundt ørene, men eller nesten greit.

Det ble litt hektisk etter at jeg hadde lest det nye værvarselet. Uværet, det vil si regn og torden skulle komme mot Blåfjellenden fra 4 tiden på ettermiddagen. Med en times kjøring og 2-3 timer tur, ville klokka bli godt over fire – om jeg ikke rasket på.

Jeg kom avgårde litt over 12. Jeg hadde noen dråper på ruta på turen oppover, og lurte på om Yr – muligens – hadde tatt feil av tidspunktet. Da jeg parkerte var det opphold, men det var mørke skyer rundt om.

Det er bedre med vinden i ryggen enn motvind. Jeg blåste innover heia. Likevel ble det en stopp av og til, med en kikk over skuldrene for å se på skyen som raste over himmelen. Det ble mer og mer mørke skyer.

Jeg gikk og lurte på når regnet – og lyn og torden vill komme.

Nede ved Blåfjellenden kunne jeg se nedover Fidjadalen, og ble glad for at jeg ikke var der. Der var det ikke mørke skyer, men svart himmel. Og det begynte og tordne mellom fjellsidene.

Jeg kom meg i hus, fikk hentet vann og gjorde klar til en vanlig kveld på hytta.

Klokka var ikke mye over 4, og jeg hadde antakelig vært på hytta en halv time da uværet slo til. Det lynte og tordnet – ikke litt, men mye....

Mellom fjellveggene lød det som dommedag en liten stund. Så kom regnet. Ikke vanlig regn, men styrtregn. Jeg har sett slik regn før, etter tordenvær – i syden. Det fosset bokstavelig ned.

Regnvann er brukenes til alt. Jeg satte bøtta under takskjegget og det tok ikke lang tid før den var full. Jeg slapp å hente vann på morgenen.

Morgenen var eller fullstendig annerledes. Sol, blå himmel og mye mindre vind. Det var en slik morgen jeg ønsker meg, men sjeldent får oppleve. Denne forsommeren har det vært mange slike morgener på Blåfjellenden.

Av og til er det meste på plass. Sol i ansiktet. Ikke for varmt og ikke for kaldt. Trekken bakfra, og det er ikke for mye vann rundt om.

På returen mot Hunnedalen fikk jeg oppleve en slik dag, Når det i tillegg er mer sommer enn vår med blomstrende grepplyng og klokkelyng som lyser opp, og i tillegg multeblomster, fioler, og andre blomster, må det bli en flott tur.

Jeg var forberedt på å få rypemor mellom beina denne gangen også. Hun lå bare stille på reiret og kikket engstelig opp på meg.

Jeg viste jo godt hvor rypereiret lå. Jeg kikket likevel 10 cm feil, og lurte på om jeg husket feil. Først da rypa beveget hode ble jeg klar over at reiret var der, men med rypemor på plass.

Denne turen over heia ble en av de bedre. Det er slike turer som er kjekke og tenke tilbake på. En flott tur i flott vær.