Tradisjonell tur til Bynuten.

Brødrene på tur.

Mandag er blitt turdag. For tredje uke på rad ble det ikke noe av søndagsturen. YR får ta mye av skylda. Meldingen for søndagene har vært dårlig. Nå har været blitt bedre enn meldt, men det er en annen sak.

Bestyrerinnen var innstilt på en kort og enkel tur. Hun mente det ville være for bløtt i marka til en av de «vanlige» turene. For egen del var jeg ikke sikker på hvor turen burde gå.

Jeg sendte en sms til broderen. Han kom tilbake med ønske om en tur til Bynuten. - Det overrasket meg litt. Både fordi jeg ikke hadde tenkt på den turen og fordi en tur til Bynuten etter hvert er blitt en langtur.

Broderen har ikke hatt noen langtur på en stund, og har slitt både med knær og helsa forøvrig. Når forslaget var på bordet, hadde jeg lite valg uten om å godta dette.

Jeg må innrømme at jeg ikke helt så fram til å gå opp og ned Bynuten. Bare opp hadde egentlig vært nok, men det mangler litt på at det er mulig....

Værmeldingen for mandagen var god. Det var sol og nesten blå himmel hjemme. I nordøst tårnet det seg opp med mørke skyer. Innover mot Høle fikk vi noen ganske få dråper på ruta. Jeg ble enig med meg selv om at vi fikk gå til regnet kom og så vurdere videre tur. Det ble aldri noe nedbør.

Pinsen er ofte en god tid for tur. Om været er bra kan det være mye folk i løypa mot Bynuten. Det var alt en god del biler da vi kom til parkeringsplassen og vi kunne se en god del folk oppover i bakken.

To ungdommer startet samtidig med oss, og vi holdt følge et stykke oppover «Lyseveien», men de dro kjapt fra i de bratteste bakkene. Vi har ikke kondisjon som 20-30 åringer lengre.

Likevel ble det til at vi gikk forbi en del folk oppover. Det er heller ikke å legge skjul på at noen gikk forbi oss også.

Det hadde regnet på søndagen, og det var fortsatt vått i stien. Med en mengde folk på tur, ble det opptråkket og glatt. På tilbakeveien skled jeg ut og havnet på rompa. Heldigvis uten andre skader enn på mitt eget selvbilde.

Vi forsøkte å ta det med ro denne gangen. Forrige gang brødrene var på tur mot Bynuten – pinsen 2017, ble det bare en av oss som kom til toppen. Denne turen ville vi begge opp. Det ble til at vi stoppet noen ganger og snakket med folk. Det er alltid hyggelig å treffe folk i heia. Denne dagen var det – som vanlig – bare hyggelige og kjekke folk vi traff.

Som vanlig snakket vi med noen som var på sin første tur oppover, og noen blir litt overrasket over hvor «tøff» turen egentlig er.

Nesten på toppen var det en kar som tilbød seg å ta bilder av oss begge. Det er ikke så ofte vi opptrer på samme bilde.

Nedturen ble helt grei.

Totalt nesten 12 kilometer og 650 høydemeter på 4 timer. Godkjent for oss gamlinger...