Sandvatn for første gang i 2019.

En kjekk tur – nesten som i gamle dager.

Det å gå tur er nesten alltid kjekt. Jeg kan ikke huske mange turer jeg syntes var «dårlige», muligrens ubehagelige, men ikke direkte dårlig.

Selv i regnvær, sludd og temperatur ned mot null, i sterk vind har det vært kjekt å gå tur, men ubehagelig. Det å gå våt, blir aldri en vane.

Den siste tiden, har det blitt lite søndagsturer. Det har blitt mer søndagstur på mandagen. Denne uka var det søndag som ble turdag.

I tidligere tider – for tre-fire år siden, var det vanlig at jeg gikk til Blåfjellenden på fredag, med retur på lørdag, og så tok mot Sandvatn på søndagen. Turen til Sandvatn gikk alene eller i lag med broderen.

Det har blitt noen skikkelig fine turer innover heia mot Mangædne og Sandvatn. Jeg husker likevel en tur fra Lortabu en høstdag i regn og 2 grader, sammen med broderen. Vi kom fram til hytta etter et par timer, godt nedkjølt. Turen læret meg noen om hypotermia.

Søndag var faren for nedkjøling ikke særlig stor. Det var meldt om sol og «nesten» sommer. Jeg hadde ikke vært innover mot Sandvatn til nå i år, og så for meg tur til Sandvatn. Broderen mente det ville bli for mye etter tre turer tidligere i uken. Bestyrerinnen mente turen ville bli for tøff.

Jeg var langt fra sikker på om det ville bli en grei tur. 16-17 kilometer på god sti, vil si omtrent 4 timer på beina, og bakken opp fra Lortabu er også ganske drøy.

Broderen og jeg hadde hatt en del timer på beina denne uka, og det var helt greit å bare trene styrke på lørdagen. Likevel var lysten til å prøve meg på turen til stede.

Jeg ville i så fall bli alene, men regnet med at det ville være andre på tur innover denne dagen. Både Sandvatn og Mohidler et turmål for flere enn meg.

Det var flere enn meg på tur denne dagen. Både fedre med sønner og telt – og stor oppakning, og folk som ville til Mohidler. Uten å finne fram.

Og som vanlig traff jeg Atle. Han er medlem av fadderlaget på Sandvatn og er ofte inne for å gjøre en innsats på hytta. Denne gangen var det et eller annet med båtopptrekket. Han hadde glemt å ta bilder, så den oppgaven fikk jeg.

Det var ingen andre på hytta da jeg kom dit. Siden jeg hadde stoppet og snakket med Atle på veien inn, ble det bare en kort stopp inne. Etter en halv time var jeg på vei tilbake.

Det gikk forbausende bra på tilbaketuren. Jeg hadde ventet at det skulle bli tungt – spesielt opp bakkene, men også ned bakken langs Lysebrekka. Det gikk greit. Jeg var myk og grei i beina helt til bilene. En kjekk opplevelse etter noen «tunge» turer i vinter.

Nede ved veien var det sau. Det sto to biler langs veien og lesset av sau, og det var mye folk og flere bikkjer som skulle gjete disse innover heia. Sauene på Blåfjellenden kom inn for 14 dager siden, men oppe på 1000 moh starter sesongen noe senere.

Det var fortsatt en enslig liten fonn på stien. Jeg sjekket bildene fra 2015. Da var det like mye snø (helst mer) i begynnelsen av september.