Melands Grønahei 2024

En virkelig flott tur opp.

To dager i heia i et fantastisk vær og med skikkelige høstfarger. Det er ikke ofte jeg får anledning til å gå i slikt vær, blå himmel, nesten ikke vind og nesten sommertemperatur i september. Denne gangen fikk jeg oppleve heia på sitt beste på en tur til Melands Grønahei.

I fjor ble det en tur til samme turistforenings hytte i august, også da i bra vær. Det var en så pass vellykket tur at jeg satte samme tur på «planen» for dette året. Det ble liksom ikke anledning til å ta turen i august, men i september skikket været seg skikkelig bra og skulle jeg få tatt turen så måtte jeg bare pakke sekken og komme meg avgårde.

Etter noen dager med flott vær og med god værmelding for helgen, sjekket jeg bestillingene på fredags morgen. Ingen hadde bestilt seng for natt til lørdag. Med slik flott værmelding var det litt underlig, men jeg bestilte min seng, og var nok så sikker på at jeg ikke ville bli alene på hytta.

Det er en lang kjøretur inn til Kleivaland. Den lange tunnelen under fjorden går heldigvis kjapt. Alt på parkeringsplassen møtte jeg andre som også ville inn – og opp til Melands Grønahei. To karer på en nesen årlig tur innover.

Jeg var klar for å ta ut, og karene mente de nok ville ta meg igjen. Det var ikke helt lett godta. Jeg er mer vant med å gå forbi folk, men etter hvert går det jo saktere. De tok meg ikke igjen.

Et lite stykke oppe i lia, klarte jeg kunststykke å gå feil – heldigvis. Det viste seg at den merkede stien gjennom skogen var full av trær som hadde kommet ned i en storm. Jeg unngikk å klatre og klyve over disse.

På turen fra Kleivaland til Melands Grønahei er det mye bakker – oppover. Før bakken i Finnanslia, er det en bro over Ottestølsånå. Den var ikke blitt bedre siden i fjor. Bakken opp var heller ikke mindre bratt...

Oppe i høyden ble det mer lauvtrær, som sto i høstfarger. I det gode været var det skikkelig flott å få med seg en slik høstdag. Det som ikke var like kjekt, var bakken opp mot Stråpastøl. En ting er at bakken er både lang og bratt, men øverst er det et par heng som for meg ikke er kjekke å tenke på. Jeg kom opp denne gang også – da gjenstår bare turen ned.

Oppe i bakken stoppet jeg opp og kikket meg tilbake. Ritlandskrateret lå i sola og badet i høstfarger. Et flott syn. Like flott er det oppe ved Stråpastøl som ligger virkelig fint til ved fossen.

Stråpastølsvatnet virker langt sett fra Sauabakkene og Austmannaskaret ser ut til å være langt borte i horisonten. Stien oppover mot skaret viser tydelig. Det er fyllitt i skaret, og mye løs grus, men greit å komme fram.

Gjennom skaret går stien ut på en flate som må være del av det subkambiske peneplan, granitt som er mer enn 600 millioner år gammel. Temmelig flatt men med små daler og vann som gjør at stien innover mot hytta går litt i svinger.

Det er mulig å få øye på hytta et stykke etter at Nov er passert, men selv om hytta ser ut til å være ganske nær, så tar det tid å komme fram.

Det viste seg å være kjentfolk på hytta,. De hadde kommet dagen før, og vi fikk en hyggelig stund før andre begynte å komme. Jeg benyttet også tiden til å stikke bort i vatnet å ta en dukkert. Det er ikke så ofte jeg bader i fjellvann i september.

Det ble noen timer utenfor hytta i sola. Det var nærmest sommer, og virkelig flott. Vi ble 10 tilsammen på hytta den natta. Alle som kom den dagen, hadde hatt en flott tur oppover, og var klar for en ny skikkelig høst tur dagen etter.