Melands Grønahei til Kleivaland

Flott vær og flott tur.

Det er noe spesielt med å våkne på heia i september, med sol, blikk stille og likevel ikke frost. Småvannene uten for hytta på Melands Grønahei, lå speilblanke med litt skoddedis over. En litt trolsk stemning.

Alle på hytta ville hjem den dagen. De fleste, samme vei de var kommet opp, men et par lokale bønder, satte kursen mot Stutaryggen. Det blir antakelig en ganske dryg tur.

De fleste var ute av dørene før ti. I det flotte været hadde folk det travelt med å komme seg ut. De var ikke like travle med vaskebøtta. Ingen andre enn meg rørte kost og fille.

Jeg var sistemann som kom meg avgårde. Og jeg hadde det ikke travelt. Dagen var alt for flott til ikke å se seg rundt. Selv med mange dager med sol og varme var det fortsatt mye vann i myrsøkkene. Det blir antakelig ikke tørt får til neste sommer.

Det ble en rolig tur bortover mot Nov. Med sol og uten vind, var det bare å nyte dagen. Denne gang tok jeg tiden fra hytta og bort til enden av sletta. Det tok meg 25 minutter, selv om det bare er under 1,4 kilometer.

Fra Nov, rundt Raudkleiv og bort mot Austmannaskaret er det også rimelig flatt, selv om stien går rundt den ene knatten etter den andre. Sollyset gjorde myrene mellom fjellet og kanten av dalen gyldne og lyset var mer gult enn vanlig.

I Austmannaskaret lå vannet speilblankt. Inne i skyggen hadde sola ikke fått tørket opp bakken, og det var litt glatt. Det gikk forsiktig ned bakken, med en stopp og to for å ta bilder. Fra toppen av Sauabakken kunne jeg igjen se stien som går over kanten – med henget jeg måtte forbi.

Jeg måtte jo ned, og tanken på at her går det selv små barn – helt uanfektet av stup på den ene siden, gjør det litt lettere å ta det første steget over kanten. Selvsagt kom jeg ned til Bjørnabu. Igjen stoppet jeg opp for å få med meg utsikten. Høstfargene i lia på andre siden var virkelig flotte.

Ved Bjørnabu satt det to karer og nøt dagen. De hadde det ikke travelt med å komme ned til bilen, og jeg burde antakelig ta litt lærdom av disse. For min del fortsatte jeg mot Kleivaland, over en liten myr, hvor bakken dinset opp og ned. Jeg lurer på hvor dypt det var under torva.

Det første stykket av Finnanslia gikk sakte. Her var det igjen våte steiner, og de var spinnglatte. Det tok tid å komme ned til brua, men igjen var det flott å gå nedover bakkene gjennom høstlandskapet.

På hytta ble jeg fortalt at det går en bru – gammel og dårlig – over elva, og fra andre siden går det vei tilbake til parkeringsplassen. Jeg har aldri gått veien ned, og syntes det kunne passe denne gangen.

Jeg fant ganske greit brua, men det var så avgjort ikke like greit å gå over. Brua var av metall, men selve gangplankene av tre var nærmest borte. Bare et rustent skjelett sto igjen. Nå hadde det gått to over tidligere, så brua holdt vel meg også. Det gikk greit å komme over på veien...

Det er litt kjedelig å gå på vei nedover mot bilen, men det er enkelt, - og det går kjapt. Det tok ikke lange tiden før jeg sto på parkeringsplassen, og kunne tenke tilbake på nok en vel gjennomført tur til Melands Grønahei. Denne gangen en virkelig flott tur.