En tur til seks av toppene i 7-nuts marsjen.

Det ble en langtur denne dagen.

Etter to dager i heia, både frem og tilbake mellom Hunnedalen og Blåfjellenden, syntes jeg det kunne passe med en litt roligere tur. Det er jo litt synd. Etter som årene går, har turen mellom Hunnedalen og Blåfjellenden blitt en lengre og tyngre enn tidligere – mye tidligere.

Det var likevel med tanke på en rolig og ganske kort tur, jeg tok mot Gramstad. Det var snakk om delvis overskyet, og med lite nedbør i mange dager, burde bakken - og myrene være noenlunde tørre. Det kunne lett bli en grei tur.

Nå skinte sola fra nærmest skyfri himmel, og det begynte å bli god temperatur. Jeg startet like godt i bare ullblusen, men tok med en lett jakke i tillegg til Gore-Tex jakken. Det viste seg å være helt unødvendig vekt i sekken.

Oppover Fjogstadveien var jeg langt fra sikker på hvor jeg skulle. Tok jeg til høyre oppe ved gjerdeklyveren, ville det bli en tur oppom Mattirudlå og Bjørndalsfjellet, og det ville bli minst fire topper den dagen. Ikke helt en langtur, men en grei gjennomkjøring.

Tok jeg til venstre opp mot Fjogstadnuten, ville det bli en tur opp til Resasteinen og enten rundt Skaret eller om Dalevatn. Begge deler en en grei tur på opp mot tre timer. Ikke nettopp korte turer.

Ved gjerdeklyveren gikk jeg mot høyre og bakken oppover mot Bjørndalsmyra. Det er igrunnen ganske kjekt å gå det litt korte stykket mellom stien mot Bjørndalsfjellet og innover Bjørndalsmyra og opp til skaret under Mattirudlå.

Jeg treffer lite folk der. Naturen er litt annerledes enn på den brede sti opp mot Bjørndalsfjellet, og det er kjekt å gå litt utenom vanlig sti. Det er alltid litt å se på her. Denne gang sjekket jeg blomstene på blåbærlyngen. De kan lett bli tidlig modne bær dette året.

Oppe i høyden ble jeg møtt av små røde flagg, og folk som løp med nummer på buksa, Sandnes ultra trail var igang. Jeg hadde følge av flaggene – og løpere på store deler av turen denne dagen.

Bortover Kulheia viste flaggene veien, oppover mot toppen av Bjørndalsfjellet var det mer flagg, men de forsvant nedover mot veien, og kom på plass oppover mot Fjogstadnuten. Fra Svarthålsleite til Sørdalsleite og videre opp til Resasteinen var det null flagg.

Oppover mot Skjørestadfjellet vurderte jeg hvor jeg skulle gå. Det var enten mot Dalevatn eller ned til «Skaret». Turen om Dalevatn ville bety en lang og dryg bakke opp fra Dale, muligens til toppen av Dalsnuten. Det ville bli en langtur...

Det ble en tur ned den greie bakken mot Skjørestad og «Skaret». Igjen forfulgt av røde flagg. Stykket mellom «Skaret» og Sørdalsleitet er flott, og etter at det er lagt ut ganske mange lemmer, er det mulig å komme tørrskodd over myrsøkkene.

Som vanlig tok jeg rett over myrene mot stien mellom Kvitemyr og Resasteinen. Her og videre opp til stien fra Dale til Dalsnuten, var det ikke røde flagg. Derimot traff jeg årets første orm, som kjapt forsvant i gresset.

Ved trappene oppover mot Dalsnuten var det folk, og det kom i tillegg en god del som fulgte de røde flaggene. De fleste tar rett opp mot toppen fra trappene på nordsiden, Jeg går rundt og opp på sørsiden.

Det var mye folk på toppen, selv om det ikke var søndag. Nedover var det flagg, og jeg fulgte de bort til Øvre Eikenuten og ned til Gramstad. Det ble en mye lengre tur enn hva jeg hadde sett for meg denne dagen. Omtrent 15 kilometer på 4 timer. Det ble en skikkelig langtur med seks av toppene fra 7-nuts marsjen.