Nesten en sommertur til Blåfjellenden.

Andre turen innover, fortsatt i april.

Norge har mye virkelig flott natur. Sør-Rogaland og Agder, hvor jeg går mesteparten av mine turer, er det mange fine plasser. Det er likevel ikke så ofte jeg går turer på grunn av naturen. Den er stort sett flott – på en eller annen måte – uansett hvor jeg går.

Nå er det likevel litt forskjell på hvor flott naturen fremstår. Avhengig av vær og årstid. Regn og tåke legger lett en demper på stemningen, selv om slikt vær også kan gi gode naturopplevelser. Det er lettere å sette pris på turen om det er tørt, varm og om sola steiker.

Jeg har antakelig gått stien mellom Hunnedalen og Blåfjellenden over 1000 ganger opp gjennom årene. I all slags vær, og under skikkelig dårlige værforhold. Det demper gleden med turen en stund, til jeg kommer i gang og blir varm.

For egen del synes jeg vårturene er blant de fineste. Så vidt grønne trær, litt grønt på bakken sol, blå himmel og en og annen hvit snøfonn. Det ble en slik tur denne gangen. Selv om det fortsatt kan være nesten vinter øverst, og bare så vidt grønne bjørker helt nede ved Hunnedalen – eller ved hytta. Begge deler på 600 moh.

Det er kjekt å starte turen med barmark og lett å gå. Selv om det er en og annen fonn lengre oppe, så legger det ikke noen demper på gleden ved å være på tur. Om sola skinner og det ikke blåser for mye, så ligger alt til rette for en virkelig flott opplevelse.

Nå kjørte jeg nesten på et lite rådyr, som sprang rett over veien foran bilen. Dyret var tydelig litt forvirret over bilen som kom i mot, men hoppet elegant over gjerdet ved siden av veien og forsvant.

Det er fortsatt så tidlig i sommersesongen, at jeg regnet med å bli alene innover, og om det kom besøk på hytta utenom meg, så ville det sannsynligvis være utlendinger. Det kom en kar. Han var fra Tyskland.

Småfuglene var på plass nede i dalen. Lengre inne, på en snøfonn, fant jeg spor av en jort som hadde krysset fonna bare en kort stund før jeg kom. Sporene var helt ferske. Jeg fant også lort av rev på en stein.

Litt lenge inne i heia, pilte det en lemen over stien og forsvant i lyngen. Det skal være mye lemen i år. Folk jeg har snakket med sier de treffer mange lemen, og en fortale at han hadde truffet en som hadde hisset seg opp. Den sto på bakbeina og freste opp mot mannen.

Nede ved Blåfjellenden, er det ikke snøflekken. Bjørka utenfor annekset hadde museører, og det var mulig å se grønnfarge i bjørkene nedover lia mot Fidjastølen. Det hender bjørkene her ikke blir grønne før et godt stykke ut i juni.

At det nærmer seg sommer, er også tydelig på kvelden. Med blå himmel, var det lyst nok til å gå til klokka var ti. Bare for å understreke at det fortsatt er tidlig på våren, så var det snerk på vannene da jeg vandret hjemover dagen etter. Ikke helt nede ved hytta, men oppe i høyden.

Jeg hadde håpet på en morgen, der jeg kunne ta tekoppen ut og sitte i sola med maten. Det varen skikkelig kald vind, og det ble egg og bacon inne. Det merkelige var at vinden løyet i løpet av bare en halv time, og da jeg gikk tilbake var det nærmest vindstille. I tillegg hadde temperaturen steget til over ti grader.

Det ble en fin tur tilbake. Sola skinte, og selv med så vidt frost på natta, hadde snøen minket. Det var ikke helt sommertemperatur, men det gikk fint å gå i bare ullblusen. Merkelig nok ble det en tyngre tur tilbake denne gangen enn forrige gang. Det må ha noe med dagsformen å gjøre.