lørdag 21. desember 2013

Mot Bynuten i vinden, lørdag 21. desember

En ensom førjulstur.


Hvor er det best å gå en lørdag før jul, med 8-9 varmegrader .  Værmeldingen var også på min side, med lite nedbør og mulighet for et og annet solgløtt.

Men ensomt ville det bli.

Ikke mange tar på tur tett opp mot jul og i hvert fall ikke i høyden. Men det var fristende å gjenta suksessen fra forrige uke. Jeg valgte Bynuten .

Men morgenen vil liksom ikke helt komme. Det er lenge mørkt og sola (det var klar himmel ute ved kysten) kom ikke over åsen i sørøst før over 10.  Det ble en litt senere start en vanlig, men også rundt 11 var det fortsatt morgenlys-

På parkeringsplassen var det ingen andre.

Men det blåste.
Regnet den natten hadde fått bekken til å svulme opp, det var bare så vidt det ikke gikk over skoene.

Og  det var selvsagt skikkelig vått videre oppover.  Det lå litt snø/haggel i søkkene oppover, men mesteparten av snøen fra forrige uke var vekk.  Nå er det ikke uvanlig å gå stien oppover mot Bynyten med mye vann i vann og bekker. Det er det vanlige. Og med vinden bakfra, var det faktisk mulig å gå i bare skjortearmene – 21 . desember…

Det var ført i det jeg kom over kanten og skulle starte opp skarene mot brinken at jeg virkelig fikk kjenne vinden.  Det hender vinden tar tak i overflatevannet og løfter det opp i lufta. Og det var nettopp det som skjedde på det øverste vannet.  Jeg mener det må en vind på opp mot 20 meter i sekundet for at dette skal skje. 
Videre oppover fikk jeg vinden i ryggen, og ble regelrett blåst i bakken et par ganger. Jeg trodde det ville roe seg litt lenger opp, og at det bare var i skaret det blåste skikkelig.

I det jeg stakk hodet opp kanten og skulle ta fatt på de siste 600 – 800 metrene mot toppen, ble jeg fort overbevist om noe annet.

Det blåste.

Jeg snudde, fant litt livd, hev på jakken og fortsatte nedover. Det ville ikke bli en skikkelig topptur denne gangen. 
Og straks jeg kom ned i skogen kunne jeg ikke forstå hvorfor jeg snudde. Her var det jo nesten ikke vind i det hele tatt.  Jeg så spor, mine egne. Ellers var det ikke mye liv å se. Det var fortsatt sauer på markene helt nede, men det teller liksom ikke helt.  Det er litt spesielt å gå slik helt alene. Ikke det at det blir ensomt, men det burde være andre som også så syn på en tur i oppholdsvær og mange varmegrader.

Det ble en litt kort tur denne gangen, trøsten får være at det ikke er så mange årene det har vært mulig å gå ut mot toppen så pass sent på året i det hele tatt. 

 

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar