Tur til Blåfjellenden, men i et fantastisk vær.

Pinsetur.

Pinsen er normalt ikke tiden for heieturer. Den kommer ofte så tidlig at snøen fortsatt knuger landskapet. Og er det ikke skiføre, så i hvert fall ufremkommelig på grunn av snøsmeltingen.

Men noen år kommer pinsen så sent at det er mulig med en tur.  Jeg har minner fra en pinsetur til Taumevatn, hvor jeg omtrent måtte sove stående etterpå, på grunn av solbrent rygg og bein.
Bestyrerinnen har lagt seg til noen uvaner, og skylder på sykdom. Det ville derfor ikke bli et lengre opphold på Blåfjellenden.  Men det måtte selvsagt bli i hvert fall en –alene.

Jeg gjorde noen innkjøp på torsdagen, og etter en sedvanlig omgang i hjemmet, dro jeg oppover til Hunnedalen.  Tørt i bakken, delvis skyet, men med god temperatur. Et særdeles bra utgangspunkt for en tur innover heia.

Under 800moh er mesteparten av snøen borte. Det ligger en og annen snøflekk igjen på de vanlige plassene. De kan gås rundt eller krysses. Alt ettersom.  Og jeg valgte å krysse noen. Midt utpå gikk jeg gjennom og ned i bekken under med den ene foten.  Det lager litt spenning.

Over 800moh er det fortsatt store flater med snø. Her er det til gjengjeld så pass mye at det ikke er noe problem å gå på snøen.  Det var fortsatt så pass mye snø at bekken øverst ble krysset på snøbru. 

Det hadde vært folk på hytta siden forrige besøk. Det hadde kommet folk opp fra Mån og noen som hadde gått fra Vinddalen/Røssdalen.

Jeg gjorde noen småjobber, men gikk egentlig og lyttet etter flere folk. Ført rundt halvti, hørte jeg noen utenfor. 

Det var et ungt par fra Egersund som hadde tatt turen innover. De ville videre til Flørli dagen etter.

Det ble som vanlig tid til en hyggelig prat før kvelden. Men det var ikke mye kveldslys. Dagslys til rundt 11, og ikke skikkelig mørkt om natten.  Våren er en fin tid slik.

Bestyrerinnen hadde planer for lørdagen. Jeg måtte komme meg tidlig av gårde. Og med sol inn vinduet klokka 7, var det heller ingen grunn til å bli liggende.  Frokost – egg og bacon ble nok en gang fortært i ensomhet. Paret som kom sent kvelden før, hadde trukket for gardinene og kunne ikke se den perfekte dagen utenfor. Det var sol – selvsagt, lite vind og alt varmt. 

Den lille pytten utenfor soveromsvinduet lå speilblank. 

Jeg kom meg av gårde før de andre hadde fått gnidd søvnen ut av øynene.  Det var et lite problem.

Kortbuksa var ikke med.   Men en tidlig lørdagsmorgen, kan det ikke være svært mange andre på vei….

Jeg startet i bare boxeren.  Hvor lenge tåler vinterbleke legger og lår, sol og snø før de blir solbrent?

Litt spenning i livet skal vi jo ha.

Nå viste det seg at det faktisk var folk i heia, tidligere enn meg. Folkene på Fidjastølen var på vei inn med sauer, men jeg så bare sporene. De hadde startet klokka 7 i Hunnedalen, var forbi stidelet da jeg kom dit. Og folkene på Blåfjellenden passerte under meg på veien innover.  Det var 8-10 stk som fulgte sauene innover.

Litt nærmere Hunnedalen ble det en liten stopp for å ta på Gore-texen.  Det kom en del folk i mot. En del som skulle inn til hytta, men også noen på dagstur.

En skikkelig fin tur.