Tverromdalen i Madlandsheiene.

Søndagstur på mandag. 

Madlandsheiene har mange perler. Videmyr, Hanklatjørna, Vådlandsnutane, Hiadalen, Fossankrå og Tverromdalen. Smak på navnene. De smaker lyng, einer og friskt fjellvann.  Sammen med blå himmel, sommertemperatur og lite vind, blir det garantert en kjempedag om turen legges innom noen av disse plassene.

Med broderen på sidelinjen på grunn av en fot, ble det muligens en solotur. Bestyrerinnen mente jeg fikk snakke med Bernt.  Han har fått innkalling til en større ”bypas” operasjon om noen uker, og jeg regnet med at han ville ta det med ro.

Ring, sa bestyrerinnen.

Bernt var så avgjort klar for en tur i heia.  Vi ble enige om å forsøke Madlandsheia, og vi fikk ta en runde i toppen av Høylandsskartet på turen videre.

Vi kom opp de første bakkene, passerte Fisketjønna i god fart og tok fatt på bakkene i skaret.  En av mine små spesialiteter er å holde tempo på et nivå tilpasset andre.  Vi kom opp til topps, med utsikt til Vådlandnutane rett fram, og stoppet ved skiltet som viste vei til Veen. 

Begge var klar for en tur gjennom Tverromdalen. Det var riktig mange år siden jeg hadde gått denne turen. Dalen er en ren perle. Det er en gammel stølsdal, med ruiner av høyløer. Men for øvrig helt uberørt av menneskehender.  Det er vann og åpne sletter og utsikt nedover mot Gloppedalen.

Stien er merket – på et vis -, men nesten usynlig i terrenget.  Heldigvis viser nødlingene på avstand, så vi hadde ikke problemer med å finne fram, selv om vi var utenfor stien noen ganger. Fra toppen og ned til vannet er det åpent heielandskap. Videre nedover er det mye bjørkeskog og kratt. Stien er ikke lettgått, og det tar på beina å gå slakt nedover. (Men det er bedre enn å slite seg opp.)  

Nede ved stidelet mot Veen, går stien gjennom et gammelt le. Det må ha bodd folk her inn en gang.

Nede ved Gloppevannet er det strand og plass for et telt. Men denne dagen fristet ikke teltlivet. Vi hadde følge med fluer, i hopetall, og de ga oss ikke mye fred.  

Langs  vannet er det opplødd sti. Noen har brukt mye krefter på å gjøre veien innover mot Veen godt farbar for folk og fe. Det minner ikke så lite om veien mot Viglesdalen.  Veien mellom Madland og Veen, gjennom Gloppedalen, var nok mye brukt i gamle dager.

Det er tungt å gå på stein, spesielt på slutten av en lang tur. Denne gangen kunne vi i tillegg glede oss til en siste bakke fra Madlandsvannet og opp til parkeringsplassen.

Det ble en tung tur opp bakken. Heldigvis for en stor del inne i skogen. I de åpningene vi gikk gjennom var temperaturen over 30 grader. Det er varmt.

Nå har jeg aldri før funnet denne stien. Og i stedet gått opp til veien, for så å følge denne til bilene. Denne gangen ble det skikkelig sti og skikkelig bakke.

Vi kom selvsagt opp. Og nådde bilen etter å ha brukt 4,5 timer på 15 km.
En anstendig søndagstur en mandag.