onsdag 8. april 2015

Siste dag i påsken og ny tur.

Rundt Li – uten snø og is.


Mandag er ikke turdag, men når det samtidig er 2. påskedag så blir det likevel anledning til å bruke beina.
Nå var de samme beina ikke like friske og villige som på fredagen. Det kunne godt kjennes at jeg hadde vært ute på tur.

Broderen hadde også kommet ned fra påskefjellet. Vi avtalte som vanlig hvem som skulle kjøre og når.
Broderen stilte utenfor døra en del tidligere enn avtalt, så det ble litt kjapp avgang. Denne gangen uten å ha glemt noe vesentlig. Bare det er en oppmuntring.

Det var fortsatt lavt skydekke og helst litt yr i lufta. På Dale var det ikke mange biler. Det trillet inn noen mens vi gjorde oss klar. Utover langs fjorden gikk det greit. Fjellet var tørt, og det var enkelt å gå. Og de første bakkene var jo greie.
Vi kunne høre folk bak oss. Det gjør det ikke lettere å begrense farten i bakkene. Det ble litt pusting etter hvert. De bak, to damer, tok stien rett mot toppen i Revesdal. Vi fortsatte utover mot Einerneset. Og i småbakkene, ga pusten klar beskjed om at tempoet hadde vært for høyt. Vi måtte ta det med ro….

Det merkelige er at i den lange bakken fra Bymarka og til toppen – nesten 300 meter stigning, er det ikke vanskelig å holde jevn og høy fart. Antakelig henger det sammen med at vi ikke går over syreterskelen i det hele tatt.

Nesten øverst gikk vi inn i tåkehavet. Skyene lå lavere enn toppen. Det ble litt kaldt, og vi tok på jakken.
På toppen var det en hel gjeng på tur. Med løse bikkjer, som tok fart mot en annen hund som kom oppover – den i band.

Og eieren synes vist at det var helt greit at hans hund var løs rundt den andre…

Vi måtte ta en pust i bakken på toppen, men det kom seg med noe saft innabords. Bortover flyene på vei tilbake mot Dale møtte vi lite folk. Først ved Dalevann ble det folksomt, men da til gjengjeld et hel følge. Noen hadde pause ved vannet, mens andre var på vei opp mot Resasteinen.
Siste stykket nedover mot bilen fikk vi tatt oss inn. Turen tar ikke lengre tid enn at det bør gå gerit på tross av stive og vonde legger og lår.

Hjemme igjen, fikk jeg vite at vår yngste bror hadde startet på samme turen, en stund etter oss. Tenk om han hadde tatt oss igjen….

Det var adskillig flere bile på parkeringsplassen da vi kom ned til Dale. Nesten fullt hus.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar