Søndagstur rundt Li til lyden av kirkeklokker.

Fortsatt et snev av vinter.

Dagseddelen for søndag inneholdt «sosiale forpliktelser».  Hvem i alle dager ødelegger en hel søndag med et opplegg klokka to? Det har jeg i hvert fall klart å få familien til å forstå er umulig.

Bestyrerinnen insisterte, vi skulle stille presis klokka to….

Nå var ikke katastrofen fullkommen. Med en bakfot bare delvis i god stand, ville det passe bra med en kort tur.
Og selv om det betyr å stå tidlig opp, er det mulig å komme seg ut dørene før ni – på en søndag.

Havregrøten var på kok rundt 8. Og mens jeg spiste, sjekket jeg værmeldingen. Yr hadde ombestemt seg. I stede for finvær og sol, stilte de nå med litt nedbør og skyer.

Dagens turmål måtte bli turen rundt Lifjell. Den tar normalt 2 ½ time og med kjøring frem og tilbake, ville jeg kunne stille til inspeksjon i finklær og slips i god tid før to.

Det var ikke mange biler på Dale da jeg kom. Faktisk bare en utenom min. Men noen hadde vekket fuglene – det pep og kvitteret over alt.
Hva jeg ikke hadde regnet med var hvit nedbør. Det lå hagel inne i skogen. Ikke mye, men det var hvitt i søkkene. Det hvite laget ingen problemer, men det burde liksom være vår og sol og varme…

Venstrefoten hanglet så pass at det ikke gikk for fort. Oppover var det likevel pusten som satte en grense for farten. Det er tydelig forskjell på folk, for oppe i henget kom det en kar og for forbi.

Bortover fjellsiden fikk jeg følge av lyden fra kirkeklokker. Konfirmasjonssøndag gir ofte flere gudstjenester på samme dag, og en eller annen kirke startet tidlig.

Kalenderen sier det er vår. Det var grønne bjørker langs sjøen og seilbåter på fjorden.

Hadde nå bare snøen i heia forsvunnet, så hadde turåret virkelig startet.

Ute i Bymarka hadde Statkraft hugget ned flere trær. De var tydeligvis ikke fornøyd med forholdene første plassen de sjekket.

Jeg ser med gru på fremtiden når det gjelder Bymarka. Kommer trærne under ledningene til å bli fjernet blir det en bred gate i skogen omtrent der stien går.  Selvsagt det fineste strekket på hele turen.

Det ble litt av og på med jakken på denne søndagsturen. Inne i skogen var det så avgjort ikke behov for jakke, men oppe mot toppen, over skogen, var det en kald vind.

Et stykke etter toppen traff jeg andre på tur. Da kom det en hel gjeng, og videre var det en del folk.

Og bare for å gjøre det helt klart hvem som bestemmer sendte værgudene (eller YR?) hagel nedover oss. Ikke mye, men sånn for å markere.

Det gikk litt senere ned bakken enn normalt, og jeg brukte nok noe mer tid totalt, enn forholden skulle tilsi. Jeg skylder på achillesen.

Nede ved bilen traff jeg på gamle kjente.  Vi fikk en hyggelig prat om forholdene oppe i heie.