tirsdag 7. april 2015

Søndagstur på Høgjæren.

Med folk og bikkjer.


Skitur hjem på lørdag i strålende vær. Søndags morgen var det tåke, yr og trist vær i lavlandet.
Men tur måtte det bli.

Søndagsturen kunne gjerne være enkel. Med sol og sommer i noen dager var vel snø og vinter så godt som borte fra de laveste områdene?

Bynuten var hvit av nysnø, det kunne jeg se da vi kjørte forbi på vei fra fjellet. Da gjenstår høgjæren eller Li. Jeg valgte en tur i åpent terreng på høgjæren.
Det ble en litt fuktig start, med yr på bilruta. Oppover mot parkeringsplassen sank temperaturen og krøp nesten ned mot null. Det var bare et par grader da jeg stoppet. Den første signingen opp mot litla synesvarden går i en nordhelning. Her var det snø. En overraskelse for meg. Nå var det ikke mye snø og den lå i fenner. Over første bakken var det barmark og tørt – for det meste.

I høyden var tåka tett. Det var ikke mye utsikt fra Synesvarden. Gått i grått, og litt fuktighet. Nedover mot Holmavatn fikk jeg trekken i ryggen, og kunne åpne opp jakken. Det ble trivelig et stykke.

Jeg måtte helt ned mot Holmavatn før jeg traff på andre.  Jeg gikk og fablet om at dette ville bli en ensom tur. Jeg har truffet folk i snøkav, i sterk vind – opp mot stiv kuling og i regn og vind kombinert med lav temperatur. Var det tåke som skulle til for at folk holdt seg hjemme?
Tåke er ikke nok til å holde folk vekk fra sin søndagstur. Nedover mot Steinkjerringå gikk jeg forbi en del folk. Helt ute ved statuen var det fullt med mennesker.

Og det luktet primus og stekt pølse lang vei. Det var tydelig at noen hadde med både mat og utstyr.
Jeg fant aldri helt ut av hvor alle folkene hadde kommet fra. Jeg tok en kjapp pause og snudde på hælen for turen tilbake mot Holmavatn.

Og fikk igjen trekken bakfra. Noe som gå en fin tur nedover. Det kom folk imot. Mange brukte høgjæren som tursted denne dagen, selv om det var litt surt med trekken imot og litt yr i lufta.

Oppover mot Synesvarden kom det en kar springende. Slike folk kan jo ta motet fra oss gamlinger. At noen har kondis til å springe opp bakkene, er litt uforståelig. Selv får jeg hjertet i halsen og puster som bare det med å gå fort i de samme bakkene. En liten trøst er det selvsagt at karen ikke hadde sekk og sprang med lette sko og klær. Likevel er det imponerende.
Opp siste bakken mot Synesvarden kjente jeg igjen lukta av stekte pølser og primus. Det var ikke de samme folka som nede ved Steinkjerringa, -  jeg spurte…

Og her fikk jeg dagens ubehagelige overraskelse. Det var to hunder med i følget. En av disse – en border collier – bjeffet mot meg, knurret og viste tenner. Jeg kom jo noe brått på. Hunden var i bånd og eieren dro hunden inn til seg.
Og så var jeg så pass overmodig at jeg strakk hånden ned mot hunden som oppfattet dette som et angrep og beit tak i armen.

Jeg kan egentlig ikke skylde på verken hund eller eier, men må ta skylda selv. Jeg burde ha kunnet «lese» bikkja bedre enn det jeg gjorde. Ingen stor skade, men adrenalininnholdet i blodet steg merkbart.
Resten av turen gikk med til å tenke gjennom situasjonen, så dum skal jeg ikke være en gang til…

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar