lørdag 11. april 2015

Tradisjonell vårtur - Resasteinen - Lifjell.

Lang test-tur med fint vær. 


Det er enkelt å sjekke tidligere turer når rapportene ligger på nett. Og dagens tur er en gjenganger. I 2013 - 13. April, 2014 12. April og i år 10. April.

Tradisjoner er nå engang tradisjoner.

Yr nevnte fint vær tidlig på dagen, men regn senere. Og det ville være lite vind. Det med vinden stemte ikke helt, men resten var “spot on“.

Det blåste ganske bra ved start, og i høyden kunne jeg kjenne vinden godt.

På tross av vinden, var turen en skikkelig vårtur. Det var tørt i bakken, lite sorpe og lett å gå.

Det ble litt sol og litt skyer utover dagen, men det var stålgrå himmel i vest. Det trakk etter hver over. Værmeldingen var klar på at det ville komme regn rundt klokka 2, og omtrent på minuttet fikk jeg dråper på bilruta. 4 minutter etter at jeg hadde satt meg inn i bilene etter turen.

Turen er en test-tur for å sjekke form og bein. Alt i alt er turen fra Dale, opp mot Dalsnuten, til Resasteinen og ned til Dalevann, for så å ta stien rundt Li, en skikkelig langtur. Nå går vel turen noe kjappere for meg, men i forhold til standard timer, er det en 6 timers tur.

Oppover mot Dalsnuten så jeg et par foran. Det så ut som om de var på en springetur

De tok i hvert fall fra meg oppover bakken. Det er ikke mulig å komme opp til Reasteinen uten at pulsen stiger. Min puls var omtrent på topp oppe ved steinen.

Litt lengre inne hadde noen satt opp et skilt for å vise vei til flyvraket fra krigen.

Og stien er mer benyttet nå en tidligere. Det er mer folk å tur i området, men denne dagen møtte jeg ikke en kjeft før nesten oppe ved senderen.

Ved senderen sto det blomster. Vårtegn. Litt lengre nede i bakken så jeg en hoggorm. Den forsvant kjapt inn i lyngen. Nok et vårtegn. Og ute ved fjorden var det grønn bjørk. Det helt sikre vårtegnet.

Vinteren er over.

Opp til Resasteien hadde det gått greit. Videre ned til Dalevann var egentlig grei skuring, og selv bakkene opp mot Lifjell var ikke umulige.

I bakkene nedover mot Bymarka kjente jeg at det hadde blitt mye trening i det siste. Det ble tungt. Vanligvis kan jeg jogge lett nedover. Denne gangen var jeg glad for en liten stopp. Og i de små bakkene videre inn mot Dale kom kom pulsen høyt selv om jeg forsøkte å ta det med ro. Jeg fryktet den lange bakken opp av Revesdal, men den gikk greit.

Det siste stykket inn mot bilen fikk jeg problemer med acillesen. Det var mange år siden jeg kjente det sist.

 

 

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar