Sommerens første tur til Blåfjellenden.

Fredag til lørdag på Blåfjellenden.

Så var det endelig mulig for overnattingstur til Blåfjellenden. At det ville bli tur denne helga, var egentlig klar alt etter forrige ukes prøvetur innover heia. Værmeldingen var også med på laget, og meldte om finvær og varme. Det kom litt andre meldinger for lørdagen etter hvert, men ikke noe som kunne hindre tur.

Det var ingen tvil om at det måtte bli kortbukse innover på fredagen. Sol og lite vind, temperatur opp mot sommer. Skikkelig bra forhold.

Nå var det smeltevann i Fossebekken, men ikke noe som hindret. Det virket som om de skikkelig varme dagene før 17. mai hadde smeltet vekk mye av snøen.  Nå lå det fenner i stien, men det var enkelt å gå rundt nede. Lengre oppe ble det, som vanlig, større felter med snø, og disse var greie å gå over.

Saftbekken ble krysset på snøbru. Som vanlig, de første turene på sommeren. Men vaet øverst i bakken, gikk greit å krysse på gangsteinene.

I bakken ned mot blåfjellenden, var det fenner. Jeg valgte å gå «renna» ned, og det var helt greit.

På hytta var det alt kommet en kar opp fra Mån. Sola skinte inn vinduet. Det var sommervarme i stua. Og temperaturen inne krevde gjennomtrekk for ikke å bli trykkende. Jeg hentet vann og laget te og fant fram mat, og satte meg ut i sola. Og ble der til omtrent sola gikk ned. Det var heller for varmt i solsteiken enn kaldt. Sydentemperatur og soling – i mai på fjellet. Ren bonus.

Det ble bare karen fra Mån og meg på hytta denne natta, men vi fikk en hyggelig kveld med prat og sudoku.

Frokosten lørdagsmorgen, ble som vanlig. Egg og bacon – med utsikt nedover dalen. Det tok tid. Frokosten er spesiell. Å kunne sitte i ro – med egg og bacon – og bare se nedover dalen, er verdt turen. En halv time for meg selv….

Det var en del småting å ordne, og jeg tok også litt grundigere på rydding og renhold. Gledelig nok hadde det faktisk vært en del besøkende fra påske til nå, men mange gjester krever normalt også litt arbeid. (Hvordan så få kan ta i bruk så mange tørkehåndklær er fortsatt et mysterie…)

Været lørdagsmorgen var ikke «sommer». 10 grader, litt vind og etter hvert regn. Det ble ikke mindre regn utover morgenen, bare mer.

Jeg fant fram gore-tex’en og labbet ut i regnet – og snøen i bakken opp. Vi tok følge mot Hunnedalen, karen fra Mån og jeg.

Det gikk greit, men det kunne tydelig merkes at han var i midten av tyveårene og jeg snart 70. Han kunne nok holdt høyere tempo enn det vi hadde.

Likevel mente han at vi kom fortere fram enn han hadde klart alene. Det har sine fordeler å kjenne terrenget.

Vi traff på ferske spor imot. Sigmund på Fidjastølen mente jeg. Og det viste seg å være riktig. Bilen til Sigmund sto i Hunnedalen.

Nesten nede, kom det et stort følge i mot. Det var unger og voksne – 16 stykker så vidt jeg fikk med meg. På vei mot Blåfjellenden i på beina i mai. De hadde lest på bloggen at det var mulig å gå innover. Jeg håper det gikk greit.