Vinterstemning på høgjæren.

Spor av snø, men ikke av folk.

Kan virkelig en konfirmasjon hindre lørdagsturen? Ikke helt, men den ble noe amputert. Av en eller annen grunn forlanger bestyrerinnen at jeg skal være med på slike familiesammenkomster. Noe av grunnen kan være at det gjelder min familie…

Det blir egentlig ikke bedre av den grunn, men vi får ta det positive. Tidligere var konfirmasjoner på søndag, varte hele dagen, og det var alltid – alltid – strålende maivær. 

Det var maivær denne lørdagen. 3 – 4 grader, vind og regn. Riktig surt. Og det var hjemme på flate Jæren.

Jeg lurte lenge på hvor jeg skulle ta turen. Det kunne ikke bli for lang tur. Selskapet begynte tidlig.

Det kunne ikke bli for lang kjøring, bestyrerinnen var klar på at jeg måtte være hjemme i god tid. En tur på høgjæren måtte kunne gå greit. Ikke den lange, men sånn halvannen time. Det betydde tur fra Holmavatn og rundt «trekanten» med besøk hos Steinkjerringå.

Det betyr også en biltur over Jæren, med grønne marker og nypløyde jorder. Et virkelig vårtegn er selvsagt også sauene med lam på kjelvene.  Opp mot høgjæren ble kjelver og utmark byttet ut med lyngmark og myr.

Været ble ikke bedre oppover bakkene fra Varhaug. Snarer tvert i mot. Det ble heller hvitere. Det lå snø bortetter søkkene.

På parkeringsplassen var det ikke mange bilene utenom min – det var en kar som gjorde seg klar til å springe rundt. Han ristet på hode av været – sludd og vind, men ville ta turen uansett.

Jeg tok turen mot Steinkjerringå, han mot Synesvarden. Og jeg så ikke et spor foran i sorpa. Alene fra Holmavatn til Steinkjerringå? Selv om det var lørdag, så pleier det å være andre.

Hjemme lette jeg etter en caps. Det ble til at jeg tok med vinterlue. Heldigvis. Det var så avgjort greit å ha på vinterklær denne dagen. Et stykke – med vinden rett i mot – var det rett før jeg tok ned kaffene på lua og riktig krøp inn i jakken. Det holdt – så vidt – med bare å dra glidelåsen opp under haka.

Som vanlig ble det bedre etter hvert, og det var jo egentlig ikke så ille. Det var ikke mye vann i myrer og bekkene. Det var helt greit å komme fram.

Men ingen andre – utenom karen jeg traff på parkeringsplassen. Han kom imot på veien fra Steinkjerringå til Synesvarden.

Sludd gikk over til regn. Det ble, inne i mellom, så vidt opphold. Sola kom igjennom noen korte øyeblikk.  Regnet var ikke lengre vekke enn at det var regnbue i vest. Det gikk greit å gå med hetta nede. Etter Synesvarden, med vinden i ryggen, ble det behagelig.

Men ingen andre – utenom karen jeg traff på parkeringsplassen. Han tok en ekstra runde opp mot Synesvarden og tilbake til bilene.

På parkeringsplassen var det fortsatt få biler. Bare min og han andre karen. Det ble en ensom tur denne gangen, og en kjapp en i tillegg.