tirsdag 3. mai 2016

Bynuten og vårtrening.


Søndagstur og treningstur. 


Det er fortsatt kaldt, det er også snø oppe i heia. Når det kommer sludd på høgjæren vil det snø på alvor lengre inne og høyere opp. Det er grunn til å spørre hvor våren blir av – oppe i høyden.


Skal våren bli som i fjor – totalt fraværende til langt ute i juni? En sniktitt på langtidsvarselet gir håp om sommer og varme. De lokker med sol og 20 grader nede i lavlandet. Det blir noe å se fram til…. 

Det var ikke forholdene på søndagsmorgen, men det hindret ikke brødrene fra å ta ut. Det måtte bli en gjentakelse av forrige ukes tur. Bynuten på 1. mai er en tradisjon. Bynuten er en tur som passer på våren. Den er så pass lang at den gir god trening. Den er så pass høy at de siste årene ikke har blitt gått på vinteren.
Og en fin dag, er det god utsikt. Det er mulig å sjekke snøforholdene lengre inne i heia. Og Vådlandsnutane – som er 100 meter høyere, kan sjekkes for turmuligheter. 

Det vil bli en stund før Vådlandsnuten står for tur. Fortsatt mye snø der borte.


Denne gangen var det broderen som sto for treningen. Hyttebygging tar tid – og mer tid. Og for broderen har dette gått ut over turlivet. Det har ikke blitt så mange turer som før. I hvert fall ikke så mange lange turer som før. Bynuten er etter hvert blitt en «lang» tur. Jeg har nesten alltid brukt opp mot tre timer frem og tilbake. De siste årene har det klart gått langsommere og nå bruker vi opp mot tre og en halv time om alt går greit… 

Det er jo ikke konkurranse vi holder på med, men det blir likevel til at vi kikker litt på klokka sånn inne i mellom.
Spesielt etter at broderen fikk en app på telefonen som viser rute og forbrukt tid.
Denne gangen ble det ikke noe utskrift til FB – «greiene» må skrus på for å virke.


Det var andre på tur denne søndagen. Vi holdt grei fart, men ble likevel forbigått av et par – på vår alder (mer riktig den alderen vi «tror» vi er i.) Oppover bakkene kunne vi se andre foran oss i sporet. Ute på toppen var det ingen andre. Vi fikk nyte utsikten i fred.

Ikke lenge etter at vi hadde snudd nesa nedover, møtte vi nok så mange andre – det ville bli mer folksomt enn da vi var der. 
Det er litt merkelig, men turen ned tar omtrent like lang tid som opp. Det kan nok være at vi tar det ekstra med ro. Denne gangen hadde nok sorpa skylden.  Regnet dagen før hadde gjort forholdene slik at vi «sikret» mye nedover bakkene. Selv med «sikring» hadde både broderen og jeg noen utslag. 

Balansetreningen ga godt utbytte for egen del.


På vei nedover Lyseveien og med bilen i sikte, fikk vi en liten oppsummering av dagens tur. Broderen mente det hadde vært en grei treningstur, men han mente det var behov for flere slike turer før han var klar for heia. 

Det skal vi få til.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar