mandag 16. mai 2016

Telttur i Fidjadalen.


Bedre sent enn aldri.

Er det aldersgrense for teltlivet? Betyr det å bli pensjonist slutt på å ligge i telt inne i heia? Det ble i hvert fall antydet at jeg muligens begynner å bli for gammel til slike sprell.

For egen del gjelder fortsatt at om jeg når ikke gjennomfører ting nå, så har jeg gjort det for siste gang. 

Derfor telttur i Fidjadalen.

I fjor ble det ikke noe av denne etter hvert tradisjonsrike turen. Achillesproblemene satte en stopper for mange gode og fine planer.
Dette året måtte jeg igjen kunne finne frem ting og tang og, ikke minst en god anledning, til en tur inn i Fidjadalen. Værmeldingen har de siste dagene vært raus med sol og helt stengt kranene for regn. Været burde ikke være noen hindring… 

At værmeldingen ikke fikk helt rett en ganske annen historie.


Denne gangen ble det grundig planlegging. Alt på fredag begynte jeg diskusjonen (med meg selv) om jeg virkelig skulle dra pikk og pakk opp og inn i Fidjadalen. Alene betyr en masse kilo på ryggen, og terrenget innover er ikke bare greit. 

Bare Para Rangeren veier jo omtrent 5 kilo – tom.


Dette året gjorde jeg noe med vektproblemet. Jeg kjøpte nytt spisebestikk – i titan. Dyrt men lett.

Vektbesparelse på hele 10 gram.


Siden det var Pinseaften, regnet jeg ikke med å være alene på parkeringsplassen. Og fikk rett. Det var andre enn meg på tur denne dagen. Jeg traff flere med store sekker innforbi Mån, og snakket så vidt med et par. De hadde tenkt seg over mot Espedalen/Røssdalen, og ble noe betenkt da jeg spurte om ski eller truger… 

Det gikk greit over ura under, Månvatn. Tørt og fint. På andre siden er det en bratt bakke. Det gikk ikke fort oppover, selv om puls og pust gikk fort. Heldigvis, det dukket opp noen blå blomster som måtte sjekkes. Vanlig skogsfiol, men vel verdt et lite studium og noen bilder, og en stopp. 

Noen hadde alt tatt «plassen min» ved elva. Jeg måtte et lite stykke lengre inn for å finne en plass til teltet. Etter en kopp te og noen kjeks, gikk jeg et stykke lengre innover dalen. Ved «beverhaugen» lå det en hel gjeng. Jeg hilse så vidt på folkene. 

På tilbakeveien gikk jeg opp i skogen. Og til min forbauselse fant jeg en gammel sti. Godt nødlet og fortsatt synlig som et tråkk gjennom skogen. Her kan det ikke ha gått folk de siste 25 årene.

Nødlingene var dekket med mose, stien delvis borte i myrsøkkene, og den gikk beint mot Månastølen.
Det er kjekt å finne slike stier som må ha vært mye benyttet i «gamle dager».

Været, hva med været. Det snødde, sluddet, regnet og haglet. Men mest var det opphold og litt sol.

I hvert fall ikke hva værmeldingen hadde nevnt… Bare sol.


Som vanlig gikk kvelden litt tregt. Det er mange timer alene. Jeg kjedet meg likevel ikke, og hadde det egentlig greit med soduko Polly og Pepsi Max. 

Dunposen tåler noen kuldegrader. Heldigvis. Jeg var i hvert fall ikke kald. Om morgenen var det rim og småpyttene var frosset. Med tanke på rim og frost i ura, tok jeg det med ro, og ventet til sola kom over kanten. Det ble fort varmt.


På tilbakeveien møtte jeg tre karer. De hadde tenkt seg en snartur opp til Blåfjellenden – fjelltoppen, før kvelden, og tilbake dagen etter.

Vekt på sekk og mange kilometer, var ikke noe problem for den gjengen.


For egen del kunne jeg kjenne det på skuldrene da jeg slengte sekken av meg nede ved bilen. En fin tur, nei – nok en fin tur i Fidjadalen.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar