tirsdag 17. mai 2016

Søndagstur på mandag 2. pinsedag


Pinsetur.

Hvordan er det med helse og tur. Det vi tar for gitt i 30-40 og 50 års alderen er ikke like selvsagt etter som årene går.
Det dukker opp plager som kan hindre turlivet. Broderen har av og til smerte og infeksjon. Andre pinsedag – mandag, hadde vi sånn halvt avtalt tur til Vådlandnuten. Broderen mente han muligens burde ta en litt enklere tur, og en tur der det er mulig å komme til vei på en enkel måte.

Jeg hadde ingen ting imot å ta følge på høgjæren, selv om det burde være både folksomt og vindfullt – ifølge værmeldingen.


Vi kunne starte fra Tofdal, gå til Synesvarden, Holmavatn og videre. En tur på minst tre timer, men uten de bratteste bakkene.  Tilsynelatende. Det er tross alt en god del opp og ned. Fra Holmavatn mot Steinkjerringå er det bra stigning, helst både bratt og høyt. Bakken er delt inn i platå slik at det blir intervalltrening ut av det.
Som tenkt så gjort. Det var en bil utenom på parkeringsplassen. Og ikke en kjeft før nesten nede ved Holmavatn. Mindre folk en på en lørdag med sludd og regn. Merkelig.


Vi startet forsiktig, som så ofte før ble det likevel vanlig fart og hurtig gange nedover mot Holmavatn. Fram til Steinkjerringå hadde vi vinden i ryggen og sola i ansiktet. Det gir en grei tur.


Det ble litt tyngre på tilbakeveien. Vinden var opp mot stiv bris, og det er nok til at farten går ned.  Her møtte vi masse folk. Det var altså ikke bare oss som var på tur denne dagen. De fleste som kom imot oss var svært tilknappet…. Jakken tett i halsen og hetta på. Så galt var det da ikke. Og de hadde vinden bakfra.

Vi hadde i hvert fall ikke problemer med været. Rett etter Holmavatn gikk på en kar. Han var tydelig klar for en drøs. Og vi mente det måtte være fordi vi også så ut som heiafolk. Han ville prate om hei og sau. For ham var turen en treningstur for hei og for å ha form nok til å følge sauene i heia.

Vi fikk fortalt hvor han hadde sauene og hvor kjekt det var å følge de innover.


Det var heia lang inne som han hadde i tankene – Vida Legå og Langvassheia.  Det går mange timer for å få sauene inn her. Han så tydelig fram til igjen å få en tur i heia – som oss.


Det ble en stopp, men det er bare hyggelig når vi treffer andre som setter heiaturer like høyt som oss.


Videre oppover mot Synesvarden gikk det i et greit tempo. Vi hadde litt å snakke om, broderen var ikke helt sikker på hvor Langvassheia var og hadde ikke hørt om Vida Legå. 

Vi for forbi toppen og tok fatt på siste innspurten, men først en bakke ned. Det gikk ikke helt som vanlig. Jeg var stiv og støl, og måtte ta det litt med ro nedover. Tung sekk i et par dager kjentes.


Men etter vel tre timer, og femten kilometer – som planlagt – sto vi igjen ved bilen og skiftet tøy i en sur vind.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar