Fidjadalen - muligens den fineste turen i Rogaland.

Bernt og meg på tur.

Natt på Blåfjellenden. Jeg våknet rundt to. Ute var det nesten mørkt, men jeg kunne så vidt se fjellet på andre siden av sletta. Det kunne se ut som  - snø?

Jeg var varm, men rommet var kaldt. Vinduet sto oppe.

Det er skikkelig hyggelig å ligge slik – på Blåfjellenden, men ikke like greit å stå opp for å sjekke været. Det fikk bli til morgenen.

Yr hadde ikke nevnt et ord om snø, heller ikke vind, men det var nettopp det som møtte oss da vi sto opp.

Og vi skulle ned Fidjadalen.

Det hadde jeg ikke trodd skulle bli mulig i 2016.  Og nå var det bare å ta fatt på turen. Etter frokost og litt rengjøring.

Bernt var like klar for turen som jeg. Vi hadde en tilsvarende tur i 2013, og det omtrent på samme tid. Med andre ord sent i sesongen. Den husker både Bernt og jeg fortsatt. Og nå fikk vi på ny anledning til en slik tur.

Været ville i hvert fall ikke hindre oss. Vinden kom bakfra, og nedbøren trakk over. Det ble etter hvert blå himmel.

Myrene var ikke skikkelig frosset. Vi gikk heldigvis ikke gjennom. Og da går det fort ned til Fidjastølen.

Det passet med en liten pause for å regulere antrekket – og ta noen bilder.

Stykket mellom Fidjastølen og slettene på Fed, er annerledes enn resten av dalen. Stien går forbi gamle stølstufter og forbi Fidjafossen. Jeg synes det er et flott stykke Norge. Riktig noe å ta med seg.

Slettene ved Fed er lette å gå, uten noen stor bakker.  Det er litt åpnere enn lengre opp og her er det rester av gammel gård. Sletten ender ut under Gjertrudjuvet. Her er det en drøy bakke opp. Det er så avgjort ikke bare nedoverbakker mellom Blåfjellenden og Mån.  Øverst i bakken under Gjertrudjuvet er det på tide å ta et bilde både tilbake mot Blåfjellenden og frem, ned mot Mån. Flotte panorama begge.

Nede ved elva og Gønatjødnet, er det hulder, tusser og troll som passer inn i landskapet. Her er det ekte eventyr landskap, med Huldrehaugene, dype raviner og bekker og store steiner. Skikkelig villmark, selv om det ikke er langt til folk, bare et par tre timer.

Oppe i lia over Månvannet, fikk vi sol. Det ble varmt. Her kunne vi gjerne ha skiftet til mer lettere antrekk.  For å komme ned til gården ved Mån, må ura under Månvann forseres.  Noen hundre meter med storsteinet ur. Stien er heldigvis godt merket, og for meg som har gått her noen ganger, er det lett å finne fram.

På andre siden av ura, gjenstår sjarmøretappen. Slettene ved Mån. Her pleier det å være folk, og det har hendt jeg har fått spørsmål om hvor vi kommer fra. Ikke denne gangen. Det var folk, det var voksne og unger som hadde overnattet på gården.

Vi kom os ned bakken til parkeringsplassen – i god stil. På parkeringsplassen var det tid for «high five» og en liten oppsummering av en skikkelig fin høst-tur.