lørdag 15. oktober 2016

Sol, blikk stille vann og tørt - senhøstes.


Med Bernt til Blåfjellenden.

Bernt har slitt litt med helsa et par år. Problemer med pumpa og årer, er ikke å spøke med. Endelig syntes han helsa var så pass bra at han kunne bli med til Blåfjellenden. Det var bare tilfeldig at jeg nevnte min plan om å ta opp og ned Fidjadalen.

Da jeg nevnte dette, kom Bernt med forslaget om å gå inn til Blåfjellenden, for så å ta ned dalen dagen etter. En mye bedre plan. Jeg så egentlig ikke syn på å gå opp og ned. Det er to dager med 6 timers tur. Litt mye etter mange turer i det siste.

Og slik ble det, vi kjørte oppover mot Eikeskog for å parkere en bil der, og for å kjøre videre mot Høgaleitet og parkeringsplassene der på onsdag. En slik «rundtur» tar omtrent halv annen time. Vi var klar til å ta ut rundt to.
På parkeringsplassen var det en god del biler, og noen hadde tydelig stått siden dagen før. Det var antakelig noen «hytte»folk, men også noen på tur i heia. Vi ville antakelig ikke bli alene på hytta. Det er  vinterferie og knall vær ville også andre ta på tur.

Været fortjener å bli nevnt. Det har nå vært finvær og sol omtrent i 14 dager. Ikke en sky på himmelen fra starten av og slik har det omtrent fortsatt. På denne tiden av året har jeg mange ganger gått innover i regn og vind – og egentlig vært glad til. Alternativet er sol og frost, med is og glatt.

Selv om det nok er frost på nettene, har temperaturen midt på dagen kommet opp i 10 grader. Sol lite vind og varme, hva mer kan forlanges.  Og i slikt vær er det ingen unnskyldninger for ikke å dra på tur.
Med finvær og sol, blir det selvsagt også tørt i bakken. Stien innover vvar mer enn ggrei, og det gikk egentlig lett opp bakken og innover mot Fossebekken.  Oppe i høyden kunne vi se at heia badet i sol. Småvannene lå speilblanke. Fargene på marka var brune med litt rødt. Det var fortsatt høst, men denne dagen var det en perfekt høstdag.

Vi tok det med ro innover. En slik dag måtte nytes. Her var det bare å samle inntrykk og lagre dagen til kaldere, våtere og mer vindfulle dager.

Det var andre i heia, vi møtte noen stykker som var på dagstur. En kar hadde vært inne på hytta, og et par hadde snudd på brinken ned mot Blåfjellenden.  De siste mente det ville bli mørkt før de kom ned til Hunnedalen, - om de tok helt ned. Det er helt greit å ikke gå i mørke – det tar tid, og det har lett for å bli overtråkk og skader.
Men ikke alle er som dette paret. Mange tar ut på tur uten å helt ha kontroll på når mørket kommer. Og noen tar på tur uten lykt…
En kombinasjon av dette, medfører at det kommer folk til hytta timer etter at mørket har senket seg.

Det hender ofte at vi kan se lykter som nærmer seg hytta – spesielt fra Mån eller Flørli, over en time før folkene kommer fram.

Vi gikk innpå en mor og to døtre omtrent halvveis. De hadde brukt tiden innover, og ville ta en pause halvveis. Bernt snakket med gjengen, og jeg tror han må ha sagt de rette tingene, for de brukte adskillig kortere tid den siste halvparten enn på første.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar