Søndagstur alene med fire topper fra Gramstad.

Tåke og godt vær på samme tur..

Første nyttårsdag ga en ganske lang tur. Bestyrerinnen mente det fikk holde for noen dager, og broderen var opptatt med annet. Skulle det bli en tur på søndagen måtte det bli uten følge.

Nå var været et litt annet enn i romjula. Vinteren hadde forsvunnet og bakken var fri for is og snø. Det lå nok noen fenner igjen etter brøytebilene, men ellers var nok all snø vekke.

Det er alltid et spørsmål hvor turen burde gå. Med vinteren ikke langt unna, virket det best å holde seg nær sjøen, men muligens i høyden?

Nå var det kjentfolk som alt hadde tatt en tur fra Gramstad, og fått med seg mange topper. Det var med andre ord forhold for en skikkelig fjelltur. Opp og ned en del topper, med utgangspunkt i parkeringsplassen ved Gramstad.

Det var en stund siden jeg hadde gått den – etter hvert – vanlige turen oppom Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, med Dalsnuten som tillegg enkelte ganger.

Dette er en skikkelig kjekk runde og etter å ha funnet veien inn Bjørndalsmyra og så opp til Mattisrudlå, er turen i tillegg ganske enkel. Uten den bratte og litt nifse turen opp Rindå til toppen av Mattisrudlå.

Nå var ikke vær og værmelding den aller beste denne dagen. Hjemme var det tåke og lavt skydekke. YR mente det skulle være opphold, men overskyet. Temperaturen var nærmest vinter, og det skulle blåse litt, men ikke mer enn bris.

Det kunne lett bli en kald og våt tur. Tåka kan av og til være skikkelig våt. I tillegg kan myra være vår. Sist gikk vannet over støvleskaftet. Det har ikke regnet så mye, så myra kan være tørrere.

Da jeg kom til Gramstad, var det en del bil, og mye folk som ville til Dalsnuten. Tåka hang helt nedpå og sikten var dårlig. Heldigvis var det ikke nedbør.

Jeg møtte nesten ingen på veien opp mot Bjørndalsmyra, kun et par stykker som kom i mot. Innover Bjørndalsmyra var det ikke folk, selv om jeg kunne høre to jenter opp på stien mellom Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet.

Jeg kjenner stien etterhvert, og det er lettere å se stien, selv om det er få folk som går der. Enkelte plasser forsvinner stien helt. For meg er det likevel greit å komme fram. Jeg er kjent.

Tåka lå tett nede i dalen, og det var ikke mye ner sikt i høyden. På vei fra Mattisrudlå mot Bjørndalsfjellet ble det litt lyst i sør. Det virket som om det kunne kom en liten lysning.

På vei oppover mot toppen av Bjørndalsfjellet kunne jeg se ned og ut over Jæren. Det kunne se ut som sol i sør. Sikkert bare midlertidig tenkte jeg. På toppen var det blå himmel rett opp, med tåkedotter i sør mens det fortsatt var gråe skyer i vest og nord.

Nedover mot veien ble det bedre og bedre vær, og da jeg sto på veien for å ta fatt på stien mot Fjogstadnuten, var det blå himmel og flott vær.

Over heia mot Kvitemyr og Revholstjørn, diskuterte jeg med meg selv om jeg skulle legge turen om Dalsnuten. Det hadde blitt mye tue i det siste, men lite bakker. Helt nede på myra bestemte jeg meg for å legge turen om Dalsnuten.

Det var folksomt på veien opp og på toppen. Skikkelig mange hadde funnet veien til Dalsnuten denne dagen. Det ble ingen stopp, jeg tok noen bilder og gikk samme vei tilbake som jeg hadde kommet opp. Det ble fire topper denne gangen, og det var jeg godt fornøyd med.

Turen er på omtrent på 12 kilometer, og det tok meg denne gangen nok så nøyaktig tre timer. En kjekk tur med delvis flott vær. Det hjelper ikke å sitte hjemme og vente på bedre vær, det kan bli bedre mens du er på tur.