27 mai 2023

Bursfjellet

Nytt besøk på en flott topp.

For en stund siden tok jeg meg endelig sammen og kom meg opp på Bursfjellet. Det krever litt å gå nye veier og å finne nye stier. Det kan jo skje så mye rart på ukjente plasser.

Siden det egentlig gikk greit både å komme opp på toppen av Bursfjellet og komme seg ned, var det muligens på tide å sjekke hvor tung turen virkelig er. Første gang jeg går nye plasser, blir det mye styr med å holde meg orientert om hvor jeg befinner meg, og sjekke bakover for å finne fram på tilbakeveien.

Turen til toppen av Bursfjellet var så pass flott, at det fristet med en gjentakelse. Øverst var det et stykke med skikkelig hei  uten trær eller busker og med fri sikt hele veien rundt. Det er slike plasser jeg synes fet er kjekt å gå.

Forrige gang gikk jeg opp Urådalen, og var ikke oppe om Håfjell. Det gjorde nok turen litt lettere, i hvert fall med mindre stigning – og bakke nedover.

Denne gangen var planen å ta med Håfjell på turen. Nå er det flere veier mot denne toppen. Den vanligste og som jeg har brukt ganske ofte, går om stølssletta og opp til Vindskaret og videre mot toppen.

For ikke så lenge siden ble jeg med Sigbjørn og Anne Lise opp til Håfjell på en sti som går mer rett opp og nesten om Blåfjell. (Som er toppen nedenunder Håfjell - som det nok så tydelig går fram av kartet...)

Denne stien går gjennom skog og er en skikkelig flott tur oppover. Det er noen gode kneiker som nesten må klatres, men egentlig er det en mer utfordrende og flottere tur enn den om Stølsletta.

På vei fra parkeringsplass og innovere skogen, bestemte jeg meg for å ta rett opp mot toppen. Det ble en kjekk tur oppover «den hemra lia». Stien er i grunnen grei å følge og selv om det må litt klyving til så, er det en grei rute mot toppen.

Fra toppen og ned til Urdådalen og vider til Bjødnali, har jeg gått så pass mange ganger at det egentlig er lite nytt å se. I flott være er det likevel lett å komme nedover. Det er litt ugriet der skogen har blitt hogger ut. Stien der er ikke helt god.

Det ble den vanlige veien fra Bjødnali til Skogen og Breilia. Dette stykket gå på vei og det er egentlig kjapt gjort. Selv om det er vei, så er naturen rundt vel verd å få med seg. Spesielt nå på våren viser eiketrærne godt igjen.

Stien fra Engjanemyra og opp til «den søta hålå» var som før, og selv om det var en liten omvei valgte jeg å følge stien opp til sletta, i stede for å gå dirkete over myra.

Fra sletta ved «den søta hålå», så er det traktor vei nesten helt til topps. Dette gjør det i hvert fall enkelt å finne fram. I høyden det siste stykket opp mot varden er det flott utsikt i alle retninger. Denne dagen var det litt vind, men i le, og med sol i ansiktet var det greit å sitte ned.

Det ble en pause under toppen. Været og utsikten var så pass flott at jeg glemte tiden. Det var kjekt med pause, og jeg hadde antakelig godt av en stopp – og litt å drikke.

Avstikkeren til toppen av Bursfjellet tar nok litt over en time fra jeg begynner nede ved Engjanemyrane til jeg igjen står på traktorveien som tar meg opp mot Jærbuskaret.

Fra Jærbuskaret er det 3 kilometer til bilene. Hele tiden på god vei. Den første kilometeren er bakken ned til Sjelset. Og den går ofte fort. Med god vei og nesten uten bakker, er det også lett å holde farten oppe det siste stykket tilbake til bilen. Som så mange ganer før var jeg skikkelig svett, da jeg var ferdig med turen.

Det hadde vært en flott tur, og ikke så «tung» at jeg hadde hatt noen problemer. Formen må være ganske bra. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar