Kaurebu- dagturhytta i Bjerkreim.

Med en ekstratur til «Såta»

Grunnlovsdagen ble feiret uten tur. Det har hent vi har dratt på ganske lange turer, men dette året hadde Bestyrerinnen og jeg sosiale forpliktelser, og måtte holde oss hjemme.

Neste morgen ble det snakk om tur. Jeg mente det var en grei dag for et besøk på «Skåpet». En turistforeninghytte forbi Fossan. Det ville bety en kjøre tur på minst halvannen time.

Før vi begynte å pakke sekk og gjøre klar for tur, tok Bestyrerinnen kontakt med sin bror. Vi har hatt mange kjekke og greie turer med Sigbjørn og Anne Lise, og det er alltid greit med følge.

De ville gjerne være med på tur, men hadde tenkt å besøke Kaurebu i Bjerkreim. Kaurebu er kommunens dagturhytte, og er lokalisert på et nes opp av Ørsdalsvatnet, helt i sørenden. Spørsmålet var om vi ville bli med.

Nå er ikke turen inn til dagturhytta fra parkeringsplassen ved Holmen, nær Gjedrem – ikke mange meterne fra E39, en tur på nesten fem mil. Det er ingen hindring for å komme på en ny plass.

Nå hadde hverken Bestyrerinnen eller jeg vært på denne dagturhytta før, så det kunne passe med et besøk. Selv om turen frem og tilbake ikke er på mer enn i underkant av 6 kilometer, lovet Sigbjørn at det var mulig å utvide turen med et besøk på Såta. Noe som ville utvide turen med noen kilometer.

Fra parkeringsplassen ved Holmen, var det å følge en vei som gikk mot elva, og videre langs denne til Odlandshølen. Det var omtrent helt flatt og hele tiden gikk vi på god vei. Denne dagen var det tørt, det hadde tydeligvis ikke regnet på en stund.

Bare det siste stykket – ikke mer en et par hundre meter, var det en bakke opp og rundt en nabbe på toppen fant vi hytta. Den lå med flott utsikt utover Ørsdalsvatnet, og bare utsikten var verdt et besøk.

Det var for tidig til å tenke på en skikkelig pause, så etter en kort stund gikk vi videre. Denne gang på sti, litt opp og ned, i retning Galtadalen. Det var ikke mer en 3-400 meter til vi igjen sto på traktorvei, og kunne ta mot bilene eller opp til Såta.

Hadde vi satt kursen mot bilen, hadde det blitt en kjapp og kort søndagstur. Vi hadde andre planer, og tok veien oppover mot toppen. Nesten 250 høydemeter lengre oppe.

Det var helt greit å komme oppover. Det var aldri snakk om å gå feil. Vi fulgte traktorveien helt opp til toppen, men bratt var det, og det ble en god del bakker hvor «vi nærmer oss toppen».

Det var ikke lett å finne det høyeste punktet øverst, men Sigbjørn klatret opp på et par små topper, og vi andre bestemte oss for at vi likevel hadde vært på toppen.

Nedover fulgte vi samme vei som opp, og det gikk mye greier å komme ned til Galtadalen enn opp til toppen. Det tok ikke lang tid før vi igjen var nede på sletta ved elva, og kunne se parkeringsplassen.

Det var egentlig et flott terreng vi gikk i, med skog og myr, og siden vi hele tiden gikk på vei var det enkelt å komme fram. Det eneste vi stoppet opp for, var å sjekker ut ansiktet i fjellveggen over veien. Helt tydelig en gammel gubbe, nokså misfornøyd med tilværelsen. Det hadde jeg også vært om jeg hadde sittet fast i berget.

Tilbake ved bilen sjekket vi avstanden, og vi hadde gått omtrent en mil. Med bakken opp mot Såta, så hadde det blitt en grei søndagstur. Takk for turen til Sigbjørn og Anne Lise som fikk oss med.