En god runde fra Sælandsskogen rundt Engjavatnet med broderen

Med heggen i full blomst ved ånå.

Det var bare et par dager siden sist jeg var på parkeringsplassen i Sælandsskogen. Broderen ville på tur, og han så for seg den kjappe – og greie runden.

Han er fortsatt skeptisk til turer på over to timer og den kjappe runden, tar litt under to timer – om alt går som normalt.

Jeg synes det er så pass kjekt å ha følge på tur at jeg gjerne ville være med på denne turen – selv om den er i det korteste lager. Rundturen – uten avstikker til Håfjell og gården på Bjødnali, er 7 kilometer. Det er de to «avstikkerne» som gjør at turen blir nesten 8 kilometer og nesten to timer.

Våren og forsommeren er en flott tid. Det er grønt og fint, og nå begynner også gresset å vise igjen. Det kan ikke være lenge til vi får skikkelig sommer.

Værmeldingen var likevel ikke helt på topp denne dagen. YR melde om skyer og lite sol, og temperatur på rundt ti grader. Det er ikke direkte varmt.

Både broderen og jeg startet turen med bluse og vindfleece, og beholdt denne på under hele turen, Det var ikke så kaldt at det var nødvendig med vanter, men de var med, sånn for sikkerhets skyld. Broderen var optimist, og hadde med sommer – caps.

Denne gangen gikk det i et greit tempo over mot Stølssletta. Bakken er så pass lang og bratt at den er en utfordring for kondisjonen. Denne gangen traff vi farten bra, og kom opp uten å få pulsen helt i topp.

Det er ingen fordel å ha høy puls alt nede ved Stølsletta, det gjenstår både bakken opp til Vindskaret og videre opp til toppen av Håfjell. Tilsammen blir det en bakke som utfordrer kondisjonen, nettopp det broderen mente han trenger.

Nede i Urdådalen gikk vi greit til garden ved Bjødnali. Broderen må bortom for å ta bildet av et tre der. Det positive var at vi – sammen – brukte nøyaktig samme tid på turen fra parkeringsplassen til Bjødnali, som jeg vanligvis bruker.

Da vi gikk veien langs Bjødnalivatnet, kom broderen med forslaget om å ta med runden rundt Engjavatnet i tillegg. Det ville gjøre turen to-tre kilometer lengre. Det var selvsagt noe jeg hadde håpet han ville si. Turen rundt Engjavanet er kjekkere enn å bare få veien tilbake til Sjelset.

Denne gang ble det heller ikke noen pause ved Skogsbekken. Vi fortsatte mot bakken opp til Jærbuskaret, og videre. Fortsatt gikk det i et greit tempo.

Nede ved ånå mellom Sjelsetvatnet og Taksdalsvatnet, sto heggen i blomst. Det var nesten en hvit vegg mot elva, og lukten er tung. En vårlig opplevelse jeg setter pris på.

De to siste kilometerne inn mot bilen går på vei og god sti. Det har ofte blitt et høyt tempo på denne siste biten, og denne gangen gikk vi fort. Broderen holdt godt tempo, og må etter hvert ha funnet formen. Både broderen og jeg var godt fornøyd med turen.

Denne gang var det nødvendig å skifte til tørr bluse, vi var begge gjennomvåte av svette.