En rask tur rundt Engjavatnet fra Sælandsskogen.

Jeg tror formen er på plass.

Det var en stund siden jeg hadde tatt den kjappe runden fra Sælandsskogen. Det vil si opp til Håfjell, ned til Bjødnali, rundt Engjavatnet og videre til Sjelset og tilbake til bilen. En runde som vanligvis tar meg omtrent to og en halv time.

Dagen skulle være overskyet, med litt vind, og ikke direkte sommertemperatur. I tillegg hadde det kommet litt nedbør, så det kunne være noen våte partier. Nå skulle det regne – i bøtter og spann – dagen etter. Her var det bare å hive på seg klær og grabbe sekken.

Etter mange turer, noen ganske lange, var dagen før en hviledag. En dag uten tur eller trening. Det underlige er at jeg ikke synes det vanligvis går lettere etter en hviledag. I hvert fall ikke til å begynne med. Det var andre biler på parkeringsplassen, men ikke folk.

Jeg startet oppover stien mot Stølssletta og Håfjell, og tok det med ro – en stund. Denne dagen gikk det underlig lett, og jeg holdt god fart oppover bakkene. Det ble ingen stopp oppe ved Stølsletta,. Jeg fortsatte likegodt helt opp til toppen.

Denne turen har jeg etter hvert tatt noen ganger. Det er blitt en av de faste turene. Den er ikke for lang og har en passe god bakke i starten. Siden jeg hver gang tar bilde av samme tre oppe ved Bjødnali, kan jeg også sjekke hvor lang tid jeg bruker opp til gården.

Det er virkelig sjeldent tiden har avveket mye fra nøyaktig en time – 60 minutter. Det varen gang jeg gikk turen på en time og fem minutter i et riktig grisevær. Da gikk det sakte i bakken -nedover. Det kan være skikkelig sleipt og latt når det er vått.

Denne gangen gikk det unna på fem minutter mindre enn en time. Uten at jeg kom for høyt opp i puls opp bakken. Selvsagt kunne jeg kjenne at det gikk oppover, men jeg holdt egentlig ganske jevn fart. Og da går det som regel fort.

Ved gården måtte jeg si til meg selv at i dag skal jeg ikke på langtur. Det fristet å ta turen over til Ristøl og Lauvlia, men jeg var så pass lite lysten på en langtur den morgenen, at jeg fant ut at jeg burde ta det med ro.

Det ble den vanlige turen bort veien til «Skogen» og videre til Skogsånå. Denne dagen var det bare sauer på markene ved «Skogen». Det er ganske vanlig at dyra, som holder til på marka om vinteren, trekker opp i høyden på sommeren.

Det er litt underlig, men jeg synes alltid at det er virkelig flott natur rundt Bjødnali og «Skogen». Jeg blir i godt humør av å se naturen i dette området, og finner alltid noen nye fotomotiver. Selv om turen går på vei, er det en fin tur.

Som vanlig var det få andre. Jeg traff en annen turgåer på vei nedover mot Bjødnali. Ellers ble det en ensom tur, helt til jeg traff et par på veien nede ved Sælandsskogen.

Det gikk fort opp til gården, og ved bilen kunne jeg se på klokka at det også hadde gått ganske kjapt på hele runden. Denne dagen hadde jeg brukt godt under to og en halv time.

5 av toppene fra 7-nuts turen.

"Bare" en kjapp og grei tur.

En liten kikk på værmeldingen fremover, gjorde det fort klart at jeg hopper over 7-nuts turen dette året. Det var snakk om regn og vind og ikke direkte sommertemperatur. Det ville antakelig være greit å holde seg hjemme den dagen. Selv om det var en søndag.

Nå kunne det passe med en tur fra Gramstad likevel. Den ene bakfoten har ikke oppført seg i det siste, og nå gjorde det vont i ankelen. Jeg gikk og haltet litt hjemme, men bestemte meg for å forsøke på en kjapp tur likevel. Været var alt for godt til å sitte inne i.

Jeg pakket en lett sekk og tok innover. Som vanlig gikk jeg opp bakken mot Bjørndalsfjellet først. Skulle bakfoten streike, kunne jeg jo bare snu. Det gikk likevel ganske smertefritt oppover og ved Bjørndalsmyra tok jeg mot Mattirudlå – helt som så mange ganger før.

Jeg glemte hele foten i farten. Stien innover myra var grei, men ikke helt tør. Det var ikke snakk om å se stien videre oppover bakkene mot Mattirudlå. Her var det gjengrodd. Til vinteren vil nok stien igjen bli lett å finne, men nå var det vanskelig. Selv for meg som har gått her mange ganger.

Oppe i høyden ved Mattirudlå traff jeg på merkingen til 7-nuts turen, og kunne følge denne videre bortover Kulheia mot Bjørndalsfjellet. Det var andre på tur denne dagen, og noen så jeg gikk samme vei som meg. Antakelig var det flere som benyttet finværet til å ta alle 7 nutene.

Planen var som sagt bare en kort og grei tur, men nede ved veien ble det – selvsagt – til at jeg også tok over og opp bakken mot Fjogstadnuten og videre over Rindane mot Kvitemyr. Eller skulle jeg ta opp over Kjørkerinda og videre mot Dalsnuten?

Det ble den vanlige turen over til stien mellom Dalsnuten og Dale og videre opp til toppen. Etter en runde rundt varden gikk jeg bare rett videre tilbake samme vei som jeg kom opp, trappene på sørsiden.

Ved trappene på vei mot Gramstad, var jeg igjen på merkingen for 7-nuts turen. Den gikk bortom Øvre Eikenuten. Det er jo ikke lange omveien, og jeg labbet like godt oppover bakken mot Øvre Eikenuten også.

Selvsagt vardet mye folk på vei opp og ned fra Dalsnuten. Svært mange av de jeg traff på snakket et annet språk enn norsk. Jeg tror langt over halvparten snakket noe annet enn norsk. Dalsnuten er et populært turmål – også for «utlendinger» og innvandrere.

Det var ikke mange andre på stien mellom Dalsnuten, Øvre Eikenuten og Gramstad. Her hadde jeg stien – og utsikten for meg selv. Først nede ved Gramstadtjørnet var det andre folk. På parkeringsplassen var det mye mindre biler enn da jeg startet.

Tilbake ved bilene sjekket jeg klokka og kunne se at turen denne dagen hadde tatt omtrent tre og en halv time. Skulle jeg ha lagt inn start fra Vatne, og lagt turen om Skjørestadfjellet og Vassfjellet, hadde det blitt en tur på opp mot seks timer denne dagen.

Tilbake fra Blåfjellenden,

Snøstorm på kvelden.

Onsdag var satt av til jobbing. Jeg startet tidlig, og ble stor sett ferdig utendørs til lunch. Nå hadde noen vært så vennlige å legge på en del sengetøy,slik at jeg var ferdig med de planlagte jobbene i god tid før middag.

Jeg fikk i gang aggregatet og støvsugde og ryddet begge hyttene. De ble etterhvert i bra stand til å ta i mot flere gjester. Jeg kunne egentlig ha pakket sekken og dratt hjem litt sent på ettermiddagen, men valgte å bli den natten også.

Været på morgenen var omtrent som dagen før, men det var blitt kaldere. Det var ikke lenger 20 grader, men nærmere 15. Og det endret seg skikkelig fort ut over kvelden. Temperaturen falt til langt under 10 grader. Det blåste opp, og vinden rusket skikkelig i trærne utenfor. Det ble bålfyring i ovnen for å holde varmen inne.

Himmelen ble mørkere og mørkere, og det begynte etter hvert sludde. Sludden slo over i snø, og det var nærmest snøstorm utenfor. 21. mai ble det igjen skikkelig vinter. Ut over kvelden ble det hvitere og hvitere nedover fjellsidene, og selv utenfor hytta lå det snø en stund.

Det roet ser ut over natten, og på morgenen skinte sola igjen. Det var bare så vidt varmegrader tidlig på morgenen. Jeg ventet litt før jeg tok mot Hunnedalen. Snøen smeltet i sola, men på skyggesiden tok det tid før snøen forsvant.

Jeg var glad for at det ikke kom folk ut over ettermiddagen og kvelden, Det var ikke vær til å gå i. For egen del var jeg glad for ikke å ha tatt ut, etter at jeg var ferdig med jobbingen. Selv om jeg hadde fått vinden bakfra, så hadde det blitt en tøff tur mot bilen.

Det var alt for kaldt til å sitte ute på morgenen, selv om sola var framme. Jeg ble sittende inn og vente på at snøen skulle smelte. Jeg kikket ut vinduet av og til, og fikk se tårnfalken stå stille i luften utenfor hytta. Antakelig den samme fuglen jeg hadde sett flere ganger denne våren.

I 12-tiden hev jeg på meg vinterklærne og pakket sekken. Som nå var adskillig lettere enn på veien innover. Fortsatt var det nysnø på de høyeste toppene rundt om, men den forsvant ganske raskt. Vinteren kom kjapt og forsvant like fort.

På vei opp bakken fra hytta, fikk jeg høre en lirype kakle. Det var en ganske vanlig lyd tidligere, men i noen år har jeg omtrent ikke sett eller hørt liryper. Oppe i høyden har det hele tiden vært fjellryper.

Jeg hadde vinden bakfra og sola i ansiktet å vei mot Hunnedalen, men det var likevel så pass kaldt at jeg måtte ha opp hetta over kantene for ikke bli for kald i nakken. Selv om det hadde kommet både sludd og snø dagen før, var bakken fortsatt ganske tørr.

Det lå nysnø på nordsiden av steiner i høyden, og på fennene var det et godt lag. Det var likevel ikke mye annet enn temperaturen som minnet om vinter. Sola skinte og det var jo ganske grønt rundt om.

Det ble en grei tur tilbake til Hunnedalen. Det var fortsatt ikke mer en 10 grader da jeg sto ved bilen, men hjemme var det mer sommerlig, med 15 grader.

Til Blåfjellenden for mer jobbing.

Sommer og sol på vei innover.

Da jeg forlot Blåfjellenden sist, var det fortsatt mye ugjort arbeid. Med 17. mai dagen etter og så søndag, ville det ikke være mulig å gå innover før helt i starten av uka. Det ble selvsagt litt sjekking av værmeldingen.

På mandag bestemte jeg meg for å gå innover på tirsdag, for å bli til torsdag. To dager burde være nok til å få gjort unna det meste av arbeidet som fortsatt gjensto. Da ville jeg ha fått på sengetøy og madrasstrekk på alle sengene, fått veden i hus, og lagt på plass sanitærbarken og satt inn gassflaskene.

Etter å ha tenkt meg om og vurdert hvor lang tid dette ville ta, mente jeg det også ville bli tid til litt annet. Jeg kunne jo få i gang det nye aggregatet, og det kunne jo være at det ble tid til å bruke støvsugeren.

Jeg pakket sekken og tok med ekstra mat. Sekken ble bare litt tyngre enn vanlig, men da jeg kikket på værmeldingen, fant jeg fram Recon bukse og jakke. Selv om det var sol og sommer på tirsdagen, var værmeldingen for torsdag ikke helt like god.

Det betydde ekstra vekt, og jeg kunne godt kjenne det da jeg gikk oppover bakkene mot Oleskaret. Pulsen kom kjapt høyere enn vanlig, og jeg måtte ta det litt roligere. Det gikk likevel greit å komme innover mot fossebekken,

Det var egentlig nok en virkelig flott dag. Temperaturen holdt seg nær 20 grader. Sola skinte fraskyfri himmel, og vinden var ikke sterkere enn at den bare var kjølende. Det var fortsatt skikkelig tørt i bakken, og stort greiere forhold enn det jeg hadde denne dagen er vanskelig å tenke seg.

Til å være i mai, var det virkelig flotte forhold. Fossebekken var liten. Det kan ikke være mye snø igjen i høyden, og på vei innover var det bare en fonn igjen å krysse, og det bare noen få skritt. Det var denne dagen mer sommer enn det ofte er langt ute i juli.

Det var andre enn meg i heia denne dagen. Alt fra starten kunne jeg se spor av sauer. Bøndene starter mye tidligere enn meg, og jeg ville ikke ta igjen sauene. Det er litt stas å få sauene ført innover på forsommeren. Denne gangen var det folkene på Fidjastølen som var først.

Litt linne på heia møtte jeg en amerikaner som var på dagstur. Slik jeg forsto det hadde han gått om Stutaheia, og var nå på vei tilbake mot Hunnedalen. Det var så pass tidlig på dagen at jeg tror likevel karen hadde overnattet på hytta.

Ved vaet møtte jeg en jente med stor sekk. Hun og hunden hadde kommet opp Fidjadalen, og overnattet i telt underveis. Hun vill også mot Hunnedalen. Det er mer folk i heia enn det pleier å være i starten av juni, og vi er ikke i slutten av mai en gang.

Øverst i bakken måtte jeg forbi stabelen med ganglemmer som var kommet i tidligere. Der lå – selvsagt – lastestroppene igjen, og jeg heiv likegodt en lastestropp i sekken. De stroppene veier ganske mye....

Nede ved hytta fant jeg fram te og mat, og fikk en time i sola før jeg begynte å jobbe. Det ble rosinboller med Kviteseidsmør. Det ble et par timer jobbing før jeg tok kvelden.

Madland rundt i mai.

Det ble endelig anledning til å ta denne flotte turen.

Det er mer enn femti år siden første gang jeg vandret i Madlandsområdet. Før det hadde også vært noen skiturer – og antakelig noen bærturer med mine foreldre, selv om jeg ikke husker dette så nøye.

De siste førti årene har jeg årlig vært på toppen av Vådlandsnuten for å beundre utsikten. Vådlandsnutene – det er to – ligger like ved siden av hverandre og er lett å kjenne igjen fra store deler av Jæren. Den høyeste stikker 811 meter over havet.

Opp og ned til Vådlandsnuten er for så vidt en grei tur. Fra parkeringsplassen og inn Fisketjønna og opp Høylandsskaret til toppen og tilbake, var også den vanligste turen. Det er en tur som lett tar to – tre timer.

Etter hvert ble det lengre turer i dette terrenget, som ned Tveromdalen, og om Rolighetsvatnet, ned Maribakken og tilbake til bilen. Dette var – og er – langturer som lett tar fire timer eller mer. Begge turene er virkelig flotte.

Turen om Rolighetsvatnet og Maribakken går i virkelig flott heieterreng, med rester av høyløer, myr med multer og små tjern i tillegg til Rolighetsvatnet. Dette er en tur jeg virkelig setter pris på få lov til å gå.

Det blir også som oftest til at jeg likså godt tar runden, siden jeg er så godt i gang, når jeg når toppen. Ikke langt nedover dalen mot Rolighetsvatnet, er halve turen unnagjort. Jeg har ventet på en anledning til å ta denne turen.

Noe som selvsagt bare er en unnskyldning for at jeg synes turen er lang og tung og det ofte ikke er andre enn meg som er på tur. Det var fortsatt skikkelig godt turvær og med værmelding fremover som viste mye regn, var det så avgjort på tide å ta mot Madland.

Denne dagen var det en del biler på parkeringsplassen. Jeg tok opp til den øvre og ikke som vanlig til den nedre. Planen var å gå opp Ommundbakken og videre på sørsiden av heimre Fisketjønn og midtre Fisketønn.

Her skulle det være en oppgradert sti innover til dagturhytta «Fisketjønnbu». Jeg har gått denne stien tidligere. Den gan var det en våt historie og betydde vassing gjennom myr. Nå var det fler lange strekk med ganglemmer og helt greit å komme fram.

Det ble stopp på den vanlige plassen i Høylandsskaret for å smake på vannet, og oppe, rett under toppen, en liten stopp til for å ta bilde av skiltet broderen og jeg fikk å plass for mange år siden. Det står fortsatt.

Nedover Rolighetsdalen, møtte jeg to jenter på tur. De ville gå samme turen som meg, bare i motsatt retning. Etter det var jeg alene. Det var nærmest sommer. Det lyste gult av Tepperot, skogsstjernene blinket og multeblomstene sto snehvite. Det var til og med tyttebærblomster i en sørskråning.

Fra Rolighetsvatnet og videre mot Hanklatjørn og Maribakken følger merkingen den gamle drifteveien mellom Madland og Gilja. Enkelte plasser er det tydelig at her har det gått et tråkk i mange år.

Midt i Maribakken står et skilt som viser det er 4 kilometer tilbake til bilen og at det 625 moh. Fra bunn av bakken er det temmelig flatt resten av veien mot Fossebekken og den siste bratte bakken ned mot bilen.

Denne dagen tok turen nesten fire timer, selv om det ikke er mer enn under 12 kilometer. Det er likevel en skikkelig flott tur.

Vårlivarden

En kort, men bratt tur.

Det har vært mange turer inn til Blåfjellenden, og tilbake – selvsagt. Det ble også en ekstra dag for å få på plass hytta til sommersesongen. Nå er endelig Blåfjellenden klar for sommeren og det bør bli mindre jobbing , og mer tid til å skrive blogginnlegg fremover.

Det er faktisk ganske lenge siden forrige gang jeg gikk turen til Vårlivarden. Den dagen passet det med en kjapp og kort tur. Det hadde blitt mange turer i det siste og jeg kunne kjenne at det var på tide å ta det litt med ro.

Bare litt med ro, det er jo en bakke opp til Vårlivarden, og turen opp til toppen vil kreve høy puls nesten uansett. Den bakken er ikke en bakke jeg gleder meg til å ta fatt på. Den utfordrer min svakhet for høyde og eksponerte steder.

Jeg burde muligens ha tatt det med ro den dagen, men fortsatt er været så flott at det ville være synd å sitte hjemme. Det passet derfor med en litt kort tur, og siden jeg hadde vært på Ulvarudlå nok så nylig, ble det Vårlivarden.

Til å begynne med, for mange år siden, ble det den korte og greie veien fra parkeringsplassen ved Øvre Hetland og opp til Vårlivarden. Det er ingen lang tur. Så gikk det noen år, ganske mange, før jeg igjen på ny begynte å ta denne turen.

Etter hvert fant jeg ut at det var en flott runde å ta mot Lundekvam før jeg tok bakken til toppen. Det gjør at hele turen nå er på mer enn 8 kilometer og siden det er mye opp, bruker jeg over to timer.

Denne dagen var det sommer og sol, og virkelig flott å vandre innover i skogen mot Lundekvam. Det står et skilt i første krysset etter parkeringsplassen og viser vei. Det er også et skilt med Myrland, og det er der parkeringsplassen på andre siden ligger.

På toppen av bakken opp av Lundekvam er det lett å få øye på Vårlivarden. Den viser godt igjen, uten andre topper i nærheten. Nå er det noen myrsøkk nedover mot veien inn til parkeringsplassen, men denne dagen var det tørt, og lett å komme fram.

Den direkte veien opp til toppen fra Myrland er ikke lett. Den er bratt. Så pass bratt at jeg ikke her helt sikker på om jeg bør gå der. At dette bare er tull og tøys, er lett å si, men for meg er det litt alvorlig.

Denne dagen startet jeg nede ved veien sammen med en kar, som hadde med seks gutter på - antakelig – ti år. De hadde ingen problemer i bakken og for oppover som 10 års gutter. De som kom løpende nedover hadde heller ingen problemer med høyden, mens jeg klatret forsiktig oppover.

På toppen var det mye folk. Jeg fortsatte bare videre nedover på den andre siden. Fortsatt veldig forsiktig og med god bruk av staven. Jenta med hund som kom løpende . Så litt rart på meg, men for meg er det bratt...

Det ble bare en kjapp og grei tur denne dagen, men det var virkelig flott gå gjennom skogen med blomster og grønt rundt meg. En flott, men kort tur.

Dugnadstur til Blåfjellenden.

To lange arbeidsdager i heia.

Etter en tur over heia tilbake til Hunnedalen, var det en times kjøring før jeg kunne pakke ut etter turen – og ta en rolig kveld hjemme – trodde jeg. Det er ikke alltid planene holder. Noe kommer i mellom.

Bestyrerinnen sto i døra og sa at Per hadde ring. Per er ansvarlig for fjellhyttene til STF, og er den jeg snakker med når det gjelder Blåfjellenden. Per er en grei kar, og siden jeg hadde spurt om han kunne ordne helikopter innover, så ordnet han det i en fart.

Det ville bli transport innover neste dag – fredag 16. mai. For å kunne fly på fredagen, måtte ting være på plass – pakket i storsekker og stroppet, på torsdag. Onsdagskvelden, som jeg hadde tenkt å tilbringe i stolen med en bok, ble nesten for kort.

Jeg måtte skaffe nytt aggregat, nye tørkehåndklær, ny mopp, og en del ting i tillegg. Jeg hadde også varer hjemme, som måtte pakkes å gjøres klar for transport. Det ble en time i godstolen før jeg stupte i seng, etter en lang dag.

Torsdag morgen hentet jeg sengetøy på vaskeriet. Møtte Per på Turistforeningen og var ute og lastet opp lemmer på tilhenger, som andre skulle kjøre til Hunnedalen. Hvor jeg måtte være med å gjøre klar lass til dagen etter.

For å kunne gjøre klar returlast på fredags morgen måtte jeg være på hytta torsdag.  Av erfaring vet jeg at ting tar tid - dobbelt så lang tid som det ser ut som. Jeg regnet ikke med å være klar for å gå fra Hunnedalen før rundt fem på ettermiddagen.

Klokka kvart på fem tråkket jeg i vei oppover bakken mot Oleskaret etter en omtrent full arbeidsdag. Det tar nesten to og en halv time inn til Blåfjellenden, hvor jeg også fikk gjort litt – etter å ha spist middag i åttetiden. Det ble en tidlig kveld.

Morgenen ble like travel, som dagen før. Siden det var tidsfrist for å få ut ting, måtte jeg få samlet alt som skulle legges i storsekker for transport. Sekken kom selvsagt ikke inn før med første lasset.

Første post på programmet var likevel å få av sengetøyet på nesten femti senger. Slikt tar tid. Da siste lasset med ved kom inn hadde jeg returen klar. Omtrent som elektrikeren som hadde anlegget klar da det ble sagt «bli lys». Et under.

Nå manglet det bare å få på sengetøy. Jeg klarte nesten halvparten av sengene, før jeg i tretiden var helt ferdig. Det ble halvannen time på benken før jeg var klar til å ta ut mot Hunnedalen i femtiden. Etter to og en halv time på beina, i flott vær med vind bakfra og sol i ansiktet, kunne jeg pakke bilen med det som var kommet ut, og kjøre hjemover.

Det ble noen skikkelig lange dager. Jeg tenkte ikke en gang på styrketrening de dagene, armene var lange nok. Ellers var jeg i fin form. Det ble nok en tidlig kveld.

Mange vil vel mene det er litt vel mye dugnad på to dager, men for min del syntes jeg det er kjekt å kunne bidra. Jeg fikk jo et ekstra opphold på Blåfjellenden ut av det. Og nytt aggregat på plass.

En flott tur til Blåfjellenden.

Ingen jobbing denne gangen.

Jeg er jo egentlig heldig som har en plass som Blåfjellenden å gå til. En tur i uka inn til hytta er det vanlige. Selv om det ikke var en hel uke siden sist, fristet det veldig med en ny tur. Været er jo fortsatt fantastisk.

Det har vært null nedbør i mange dager. Bakken er skikkelig tørr og snøen fra i vinter er stor sett forsvunnet. Det er noen få fenner rundt omkring, men det er helt greit å gå nesen overalt i heia, Bare helt øverst over 1000 moh er det snø av betydning.

Forrige gang jeg gikk innover møtte jeg en hel gjeng som var på vei tilbake etter en overnatting. I tillegg var det fem andre som overnattet. Sesongen er godt i gang, og jeg håper det blir et år med mange gjester på Blåfjellenden.

Det var ikke så mye jeg skulle gjøre inne på anlegget. Denne gang ble det en fjelltur, med overnatting. Det er noe jeg gjør ganske mange ganger i løpet av et år, som oftest på Blåfjellenden, men også på noen andre STF-hytter.

Det er mange år siden jeg fant ut at jeg og maskiner ikke går godt sammen. I tre-fire år har aggregatet fungert tilfredsstillende. Så ville ikke aggregatet mer. Det gav rett og slett ikke nok strøm.

Som vanlig tok det noen turer for å finne ut av hva som egentlig var problemet. Forrige gang hadde jeg med et nytt måleinstrument. Som jeg selvsagt ikke fikk bruk for. Ved å bruke sagen fant jeg ut at det ikke var støvsugeren som var feil.

Uten støvsuger er det lite som kan gjøres utenom vanlig renhold. Dette ville bli en tur uten arbeid. Bare tur. Det kunne jo passe bra med litt ferie. En dag i fred og ro kunne passe bra.

På vei innover kikket jeg på naturen rundt meg. Vi er i midten av mai, og det er alt grønt. Bjørkene nede ved Høgaleitet og ved Blåfjellenden, er helt grønne, selv om de har den lyse grønnfargen fortsatt.

Oppe i høyden er det bare noen få snøflekker igjen, og Fossebekken er liten. Snøsmeltingen er omtrent slutt. Det er sommer, og naturen likner mer på hva jeg vanligvis forbinder med midten av juli. Det kan bli en lang sesong dette året.

Jeg hadde sol bak et lett slør på turen innover. Yr mente det ville blåse 6 m/sek, muligens 10 m/sek i kastene. Jeg fikk motvind hele turen innover, og på Saftbekktjørnet gikk det hvitt. Vinden var nok på 10 muligens 11 m/sek.

Morgenen etter var det vindstille, og da jeg tok ut mot Hunnedalen hadde jeg vinden bakfra. Det går lettere med mindre i sekken og medvind. Sola skinte og det var flotte forhold. Det var ingen andre på tur denne dagen.

Ut fra appen på telefonen gikk turen over heia ganske kjapt på tilbakeveien. Nesten så fort som i gamle dager. Det var jo egentlig bra, men så var det også en tur med maksimalt gode forhold.