mandag 22. februar 2016

Både vinter og vår samtidig på Jærkysten


Lørdagstur i vær og vind.

Vær, masse vær var det som preget lørdagens tur. På denne tiden av året er det ikke uvanlig at værgudene har vanskelig for å bestemme seg. Det kan være vår, vinter eller høst.
Denne gangen fikk jeg servert alt på bare et par timer.
Det hadde jo blitt litt sjekking av værmeldingen de siste dagene. På fredag så det ut til at det ikke ville bli så ille…
Og værmeldingen hadde rett – sånn inne i mellom.
Det var meningen at lørdagens tur skulle gå over Synesvarden til Steinkjerringå – på høgjæren. Jeg tok også i denne retningen, men fra Skjæret så jeg at det ville bli en tur med vassing i slaps eller snø. Det var ikke en slik tur jeg hadde tenkt.
Jeg tok peiling på kysten. Der pleier det å være tørrere, mildere og mer vår på denne tiden, men ulempen er mer vind.
På Hå var det ikke mye folk – faktisk ikke en bil. Nå gjør det ikke så mye om det ikke er folk, savnet er verken følbart eller stort, men det pleier jo å være noen.
Men været? Sol. Og flagget hang rett ned. Det var en liten overraskelse.
Under slike forhold er det bare kjekt å hive sekken på ryggen og sette kursen sørover. Med sola i ryggen. Uten jakke og med småfugler syngende. Det smakte av vår.
Havet ga bakgrunnsmusikk. Det suste jevnt og drønnet når de største bølgene brøt mot land. Uværet hadde gitt store bølger, og det var tydelig at sjøen tidligere hadde gått mye høyere. Det lå renner med grus og rusk langt oppe på jordet.
Men hvor lenge varte dette. Mørke skyer ute i havet, med tydelige «regngardiner» kom kjapt innover mot land. Vestavind bringer som oftest nedbør.
Forbi Obrestad og opp videre mot Komedelen gikk greit. Det var kjekt å være på tur.
Det kom et annet vær.

Rett før toppen av Komedelen – ikke så veldig høyt, men totalt uten beskyttelse f or vind og vær, og med vindpress fra kanten av brekkå ned mot stranden, fikk jeg uvær på meg.
Vinden tok seg fort opp, regnet kom, og det ble utrivelig. Til jeg fikk på jakken og hetta. Været kom inn fra siden, men likevel pisket og stakk regnet meg i ansiktet. Kaldt ble det også i vinden.
Det var ikke lenge det sto på. Været roet seg, regnet holdt opp og nede på flaten ble det helt greit.
På kjerreveien mot Bodle fikk jeg også kjenne vinden. Det blåste antakelig ikke mer en stiv bris, men likevel var det tungt å gå.
Og nettopp tungt, ble etter hvert det som kjennetegnet denne turen i tillegg til vær. Jeg holdt vel antakelig samme tempo som rundt Gruda. Det er et tempo jeg ikke har problemer med den timen det går med her. Det tar vesentlig lengre tid å gå Fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirke – og tilbake.
Jeg brukte krefter – det tok på å gå. Det hadde jeg ikke ventet. Men som sagt, turen er lengre enn den vanlig, og i samme tempo som Grudaturen – med sekk, så skal det koste krefter.
Det var helt å se Hå gamle prestegård dukke opp bak fyret. Turen trengte ikke å være lengre – Jeg var stiv og støl neste morgen. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar