Gode forhold og masse folk rundt Li.

Det nærmer seg vår.

Hva er det med været. Finvær hele fredagen, og ikke tur? Det kjentes i foten etter hvert. Håpet var at det ville komme seg  -  om jeg tok det litt med ro. Achillesproblemer er ikke helt å spøke med, og nå er det omtrent et år siden de ble akutt.

Det ble meldt om like bra vær på lørdagen og det skulle fortsette på søndagen.

Ingen tvil om det ville bli tur på lørdagsmorgen.  Hvor turen skulle gå, ga seg nesten selv. Det er en mindre påkjenning å gå i terreng enn på flate veien. I hvert fall mener jeg å kunne kjenne det – onsdagens tur rundt Gruda i god fart kjentes.

Lørdagens vær? Sol og frost. Ikke vind, ikke nedbør, ikke varme.

Spenningen ligger i hvor mye is det er i stien. På vei mot Dale, i fjellveggen langs veien, var det mye is. Helt dekket. Det betyr ikke at det er ufremkommelig, bare at det antakelig blir nødvendig å få rundt noen plasser.

På Dale ventet en liten overraskelse. Det var en masse biler. Og folk. Selv om jeg ikke kunne se så mange på parkeringsplassen.  Denne gangen var det masse enslige med hunder – i band. Og det selv om det faktisk ikke er båndtvang.

Utover langs sjøen gikk det greit. Tørt fjell, ikke sorpe og lite is. Og best av alt røttene er heller ikke glatte. De kan skape problemer av og til, der de ligger usynlig og er skikkelig glatte.

Det gikk mer enn greit. Det var skikkelig kjekt. Selv litt klyving for å komme rundt issvuller kunne ikke ødelegge humøret og gleden av å være på en skikkelig tur i finvær på bra føre.

Det gikk et menneske foran meg, med hund i band. Og jeg tok langsomt innpå.  Det er et par «snarveier» der jeg tok vedkommende igjen.  Karen var på treningstur (selv om han ikke sa det slik direkte) for større oppgaver. Han hadde, sammen med andre, vært på flere ekspedisjoner i utlandet, som Kilimanjaro og rundt Mont Blanc. Og til sommeren sto nye eventyr for døren.  Noen er heldige som kan ta ut på slike ting.  For egen del, kan slikt bli vanskelig.

Vi tok følge et stykke. Han var ikke klar over stien opp gjennom skogen. Opp bakken gikk det for egen del greit. Med hviledag på fredagen, var det overskudd på lørdagen. Bakker og brattheng var ikke noe hindring. Her var det bare å ta sats og komme seg opp. Slikt er morsomt.

På toppen var det folk. Flesteparten hadde tatt veien opp, men det var også en del som var på fjelltur. 

Videre nedover ble det helst folksomt til å være lørdag. Selv fine vårdager (dette var en vinterdag…) har jeg møtt færre folk.  I bratthenget ned mot Øksendalen kom det en jente i mot. I god fart – hun hadde målet klart foran seg. Hun skulle til topps, og helst først…

Faren kom etter, med stor oppakning. Jeg tror han strevde litt med å ta igjen jentungen – og hun var ikke gammel.

Litt lengre nede kom mor med en yngre søster. Vi kom i prat, og det viste seg at vi hadde vært på Blåfjellenden sammen. Det er skikkelig hyggelig å treffe folk igjen på denne måten.

Videre nedover gikk i bra fart. Skoene hang jo. Det var mulig å slippe seg nedover i et høyere tempo en vanlig. Det er også morsomt.

Nede ved bilen viste klokka at turen hadde gått unna på en grei tid. Denne gangen kunne den faktisk ha vart lengre.