mandag 15. februar 2016

Søndagstur, med gode forhold, i bra tempo.

Fortsatt frost og vinterforhold.

Værmeldingen var ikke mye i tvil om hvordan været ville bli for søndagen. Hele uka hadde de slengt fram på med sol og lite vind, omtrent som for lørdagen – og fredagen.

De klarer selvsagt ikke å holde det de lover i så mange dager. Lørdagen var det overskyet.
Men noe mildere, og fortsatt tørt. Gode forhold med andre ord.

Broderen ringte, og det ble en diskusjon om hvor søndagens tur burde gå. Broderen så for seg en tur på høgjæren. Jeg ville fortsatt til Dale, for en sedvanlig tur rundt Li. Og årsaken var achillesen, som jeg fryktet ville ta «kontrollen» i nok et halvår om jeg ikke la om til mer terrengturer.

Acillesen vant.
Det var mange biler på Dale denne morgenen også.
Vi kjente røklukt et stykke før Dalsvågen, og nede ved sjøkanten var det en familie som hadde tent opp bål. Det så avgjort koselig ut, men vi skulle videre.

Ut over langs sjøen tok vi stien nede, og ikke oppe i henget. På den måten unngår vi en del partier med is. Det tar noe lengte tid, men det tar vi igjen med å korte inn turen andre plasser.
Med tørt berg og lite is, var det enkelt å gå over flyene og svabergene utover mot Einernestet. Vi kunne se spor av folk, og ett stykke utover satt det en kar. Vi fortsatte videre, og kunne se flere spor, men vi så ikke flere folk før i den lange bakken.

Der tok vi igjen en gjeng, men ble samtidig tatt igjen av karen vi tidligere hadde gått forbi.
Denne gangen tok vi følge et stykke og fikk en liten prat. Før han forsvant oppover lia.

Også søndagen stillet opp med gode forhold. Det var selvsagt litt is enkelte plasser, men i det store og hele var det svært greit å komme fram. Vi kom derfor opp til toppen i god stil og uten for mye pusting og pesing.  Det har hendt at en pause har vært helt nødvendig. Ikke slik denne dagen.

En kjapp stopp for å drikke litt saft, og så videre nedover mot Øksendal og Revesdal. Der venter «den fordømte bakken». Med noen års erfaring bak oss, starter vi aldri for fullt her. Det gir garantert høy puls lengre oppe. Bakken er ikke bratt, men bratt nok til at den krever litt – og helst mer enn det ser ut til nedenfra.

Det var mye is i "den fordømte bakken". Heldigvis er det enkelt å gå rundt de verste plassen, og her går det så pass mange folk at det ikke bare er vi som ser med skepsis på is og glatte partier. Det er omtrent god sti på «omveiene».
Nedover mot Dalevann kom det en gjeng imot oss. En av mennene takket for sist. Jeg har store problemer med å ta igjen folk, så dessverre, helt uten peiling på hvem det kan ha vært.
Bakken fra Dalevann og ned gikk kjapt. Det ble helst småjogging nedover lia.
Vi var enige om at vi egentlig hadde tatt det med ro, i hvert fall første halvdel, og selv om vi nok hadde gitt på ned siste bakken, så var det ingen tung og anstrengende tur vi hadde bak oss.

Vi ble gledelig overrasket da vi så på klokka – turen hadde gått unna i et mer enn bra tempo.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar