mandag 18. april 2016

Høgjæren i fin fart.


Tre timers trav.


En tur på høgjæren kan neppe beskrives som klatring. Det er forholdsvis flatt. Det er god sti, og det godt merket. Selv om det ikke er merkbart mye bratte bakker, er det noen kneiker som får pumpa i sving og pusten på topp, - om du tar i aldri så lite.
Jeg tar i aldri så lite, og får systemet i gang for det. Etter som det er blitt mer riktig med oppslag i historiebøker enn å kikke på kalenderen, trenger kroppen tid – lengre tid – for å bli varm.
Det er god anledning til å bli varm, opp første bakke fra parkeringsplassen ved  veien.
Denne dagen var det ikke regn, lite vind og nesten sol. Helt forskjellig i forhold til forrige tur på samme sti. Gode forhold gir ofte anledning til sette opp farten. Og med litt overskudd (ingen tur på fredagen) blir det greit. Bakkene var egentlig ikke en utfordring, det gikk i dansesteg oppover. Et tydelig tegn på «overskudd».
I elendig vær forrige lørdag, traff jeg folk hele veien nedover mot Holmavatn. I et skikkelig godt turvær – ikke for kaldt, ikke for varmt, tørt, nesten sol, var det ikke en kjeft før nesten helt nede ved misjonssenteret. Da ble det til gjengjeld folksomt.
Det var en masse ungdom på tur, med sekk og utstyr. Det så nesten ut som om de fleste var på en heldagstur.
Nedover fra Synesvarden mot Holmavatn hadde det  gått i et bra tempo. Med folk foran og noen jeg nettopp hadde gått forbi, var det heller ikke mulig å holde igjen mot Steinkjerringå. Det var bare å stå på.
Ved gangsteinene over myra på vei mot Kjerringå, ble jeg «hindret» av en storfamilie. Det var unger, foreldre og antakelig besteforeldre. Den minste ungen bestemte farten over gangsteinene. Det gikk selvsagt, og fullt forklarlig, sakte.
Alt for sakte, for en utålmodig pensjonist. Det ble hopp og sprett fra stein til stein i myra.  Det må ha vært et underlig syn å se gamle folk jumpe rundt på den måten. Pensjonister skal vandre sakte på god sti, med stokk, til nød i følge med andre, med stokk…
Det står antakelig i fjellvettreglene, men jeg har aldri sjekket.
Innerst inne er det vanskelig å forstå at årene har gått – så fort. Det er i hvert fall umulig å godta at kropp og krefter ikke er som i ungdommen.  Heldigvis. For i tyve og tredeveårene, var jeg ikke i samme form som jeg er i dag. Det kan nok være at kondisjonen er noe dårligere, men når det kommer til utholdenhet, er det stor forskjell.
Jeg vet helt bestemt at jeg i gamle dager, var temmelig «kjørt» etter en langtur på 3-4 timer. Og det gikk noen år før jeg kunne ta ut både lørdag og søndag – uten å kjenne det godt på mandagen.
Og jeg nådde steinkjerringå i fin form. Litt saft og noen bilder, og så var det bare returen igjen. Det ble fort klart at den gode følelsen jeg hadde hatt på vei ned, skyldes vinden, som jeg hadde hatt i ryggen. Med sol i ansiktet bør det jo bli en god tur.
Vind i mot, sol bakfra, gir ikke helt de samme. Det gikk uansett greit å komme tilbake. Fra Synesvarden og mot parkeringsplassen er det en lang slak bakke ned – før den siste bakken opp.
Det har ofte blitt småspringing nedover her. Slik var det også denne gangen. Selv om det ble tung pust og høy puls i siste bakken, var det ikke vanskelig å si at turen hadde gått greit…

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar