mandag 18. april 2016

ulvarudlå


Med utsikt over Jæren.

Hvordan kan jeg ta så feil? Hele søndagsturen ble egentlig ødelagt…
Bare snaut to timer på beina. Alt for lite til å bli kalt en skikkelig søndagstur. Hvordan havnet vi i en slik suppedass? Ved å «huske»… Og det gjør ikke gamle folk.
I fjor, omtrent på denne tida – i begynnelsen av mai den gangen. Da var våren ikke kommet til jæren. Det var kaldt og lite grønt litt oppe i høyden, omtrent som nå. Med tanke på achillesproblemer fant jeg i min visdom ut at vi – den gang – skulle ta en tur som jeg mente var «lang», men som broderen ikke hadde gått før. Det var sol og fint vær, så hvorfor ikke?
Og vi gikk – lenge. Det ble både en «lang» tur, og vonde bein – spesielt achillesen. Det gikk seint, både nedoverbakker, hvor jeg var ekstra forsiktig og i de siste oppoverbakkene. Det var tungt.
Ny vår og det var på tide og prøve turen nok engang.
Turen til Tjåland gikk mistenkelig kjapt. Var det ikke lengre til krysset der vi tok av, og var ikke den smale veien innover mot parkeringsplassen lengre? Vi var klar for tur lenge før beregnet – mindre kjøring enn det vi bruker til de fleste turmål.
Vi vandret med freidig mot opp bakken som forrige gang tok tid. Ut i terrenget, og videre opp mot toppen. Denne gangen var vi klar over at den første toppen ikke var det egentlige målet, men at Ulvarudlå lå litt lengre inne. Det gikk greit opp bakkene mot toppen. Vel var de fortsatt bratte, og det tok tid, men ikke mer enn at vi syntes det gikk kjapt.
Oppe tok vi oss tid til de obligatoriske bildene, men ingen pause. Vi var jo nettopp kommet godt i gang. Dessuten blåste det stikker og strå på toppen, ingen plass for et lengre opphold.
Denne gangen gikk vi ikke å lette etter stien. Den var klart merket med «fyrstikker» og det var ikke mulig å gå feil. Var det her vi brukte tid forrige gang? Det gikk uansett svært greit å komme seg over noen kanter og ned i lavere terreng. Til mindre vind og varme i sola.
Selv om det jo hadde gått greit og kjapt, var det kjekt å være på tur i finvær. Ned tørre myrer og lite sorpe gikk det sikkert også fortere enn forrige gang, og normalt vil vi jo aldri klage på at ting går fortere. Vi klagde vel egentlig ikke heller, vi bare syntes det gikk kjapt og at det så ut som vi hadde feilberegnet tiden vi ville bruke.
Det tok ikke så lang tid før vi kom ned på traktorveien som førte ned til garden. Vi kunne også se hovedveien på andre siden og grønne marker.
Turen ute i terrenget er ikke veldig lang. Det er noen høydemeter til sammen – rundt 470 i følge broderens telefon. Førstedelen av turen går med god utsikt mot havet og utover Jæren. Det er ikke lange strekket med skikkelig hei. Men her inne i «heia» er det tydelige spor av gamle dager. Rester av høyløer og uthus, fra den gangen det meste ble utnyttet.
Ikke mindre enn tre murer gikk vi forbi, i det som må ha vært ett godt stykke inn i heia før i tiden. Den ene muren lå under en liten kant, god i le for vesta og nordavinden, og må ha vært en grei plass å ta inn i dårlig vær. Men den lå nesten opp mot toppen. Hva ble bygget brukt til?
Fra garden på Aurnes og til bilen er det et par kilometer. Forrige gang strevde jeg med å holde farten opp og siste bakken var tung.
Vi landet ved bilen før det var gått to timer. I det fine været kunne turen godt ha vært lengre – vi skulle ha gått saktere…

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar