Med mange andre til Bynuten.

"Treningstur"

Det har vært mye turer på mellom to og tre timer i vinter. Sommerturene er normalt noe mer «krevende» på opp mot 4 timer eller mer.  Broderen mente det var på tide med litt lengre turer, og forrige ukes tur til Bynuten var en god treningstur. Han mente vi burde gjenta.

Søndagsmorgen ble vi fort enige om nok en tur til Bynuten.

Vi hadde følge med en god gjeng forrige tur, og regnet ikke med å være alene denne dagen heller. Det var alt en god del bil da vi kom til Seldalsheia og parkeringsplassen. Vi kunne se en del folk oppover Lyseveien.

Erfaringen har etter hvert vist oss at det gjelder å ta det med ro – i hvert fall i de første brekkene.

Vi gikk forsiktig oppover – uten å ta i for mye. Det er jo litt trist å ikke suse forbi folk i bakkene, men kondisjonen når du nærmer deg 70 er ikke hva den en gang var – noe den da aldri heller egentlig har vært…

Det var folk foran, og det kom et par springende forbi (Hekkan – tenk å ha en slik kondisjon). Etter hvert fikk vi «kontroll» på de som var foran, og det var ikke så mange. En enslig mann som vi møtte nesten ved varden og et par.

Vi lå med andre ord nesten først… (De fleste startet etter oss.)

Fra toppen kunne vi se at snøen på Vådlandsnutene hadde minket, men at det fortsatt var en stund til det ble aktuelt med tur i de traktene. Innover lyste det hvitt – nysnø, men det var også svarte flekker nesten helt opp mot toppene. Våren kan komme tidlig i heia.

Det er slutt på de lange pausene på toppen. Denne gangen hadde vi «tatt det med ro» nesten hele veien – uten at det hadde gitt utslag i lengre tid enn forrige gang. Vi hadde brukt nesten nøyaktig like lang tid opp. Med helsa i behold var det heller ingen grunn til å ta en lang pause. Vi fortsatte turen i motsatt retning.

Vi hadde sett folk på veien oppover, vi hadde gått forbi en del, blant annet en familie med barn. Disse traff vi igjen ikke lenge etter at vi snudde. Bra fart oppover for disse. Utenom disse og noen få til – og de som sprang forbi, ga ikke akkurat trengsel.

Nedover ble noe ganske annet. Jeg har av og til brukt uttrykket «17. mai tog» når jeg har møtt mye folk. Denne gangen var det mer folk, men med avstand mellom gruppene.

Vi møtte folk hele veien. Det satt folk rundt om kring også.

Vi lurte på om vi ikke skulle begynne å ta betaling  - det hadde gitt god inntekt.

Eller som vi sa til en del vi traff – kun ståplass på toppen.

Det var tydelig at Bynuten hadde lokket mange folk på tur denne dagen. Til og med vår yngste bror og frue. Disse traff vi omtrent halvveis tilbake mot bilen. De var på vei oppover i godt driv. Vi fikk en hyggelig prat, og ønsket de god tur videre oppover.

Det ble en tur i fint vårvær sammen med mange andre. Været får ta skylda for oppmøtet, men egentlig er det bare hyggelig å treffe folk. Alle er blide og greie.

Været gjorde dette til en grei opplevelse – sol, lite vind, tørt og fint. Vi får håpe på mange slike opplevelser denne sesongen – når vi har fått trent noe flere ganger.