På tur i Madlandsheia med stolpe og skilt.

Broderen og jeg.

Det burde jo egentlig komme med en advarsel. Nevn aldri manglende skilt for Per….

Jeg traff Per – driftssjef i Stavanger Turistforening utenfor kontoret. Og av alle ting nevnte jeg at det manglet skilt ved stidelet fra Vådlandnuten og ned til Rolighetsdalen. Stien er heller ikke skikkelig «markert», slik at en del har problemer med å finne frem.

Ikke særlig smart…

Per dro meg in på lageret, fant fram skilt og stolpe med skruer og greier. Med beskjed om at «dette ordner vel du?» Ok, hvor vanskelig kan det være? («Og hvor tung blir sekken med alt dette oppe i?»)

Jeg satte stolpen i carporten og forsøkte å glemme hele greia. Dårlig hukommelse kan av og til være en velsignelse.

Samvittigheten vant.

Søndag, etter tur frem og tilbake til Blåfjellenden på lørdagen, kunne det egentlig passe med en «kort» tur. Broderen stilte lojalt opp.

Det måtte noen forberedelser til. Bore opp skruehull og sage av stolpen noen centimeter. Søndagsmorgen – tidlig – bestyrerinnen krevde tilstedeværelse i min eldste sønns 40 års dag senere på dagen, var «greiene» lastet inn i bilen, sekken pakket, og jeg var klar for tur – med stolpe og skilt.

I motsetning til andre turer i juni, valgte jeg langbukse og tok med vindfleece. Om natten hadde det blåst stikker og strå, det var fortsatt vind på morgenen, og det var kaldt – rundt ti grader hjemme. Det var så avgjort ikke varmere på parkeringsplassen i Madland. Varmen kom et stykke oppe i bakken. Broderen startet uten Flecce, og satte fart i bakken for å få opp varmen. Jeg kom etter. Skiltene var godt plassert i sekken, sammen med verktøy og skruer. Stolpen tok broderen i hånden et stykke. Tett skog gjorde det vanskelig å ha den i sekken.

Den ville liksom heller ikke stå rolig i sekken heller. Men opp kom både skilt og stolpe, på rette plass.

Det tok selvsagt tid, men siden vi hadde startet tidlig, ble det også en tur oppom toppen. Som vanlig var utsikten fra Vådlandsnuten upåklagelig.  Det var mulig å se at snøen omtrent var forsvunnet innover heia. Selv om det ikke akkurat var sommer temperatur – nærmere naglebitt da vi holdt på med skiltet – ble det varmt i sola og i le for vinden.

Det er adskillig greiere å komme seg ned fra toppen og til parkeringsplassen enn å kjempe seg opp med stolpe og skilt i sekken. Det ble en grei tur nedover.

Det manglet folk. Ikke en kjeft. Og været var da ikke så dårlig?  Helt nede kom det en kar i godt tempo imot oss.

Nå fikk vi en hyggelig prat med en annen kar på vei opp. Han var sterkt interessert i Vindmøller, eller helst kampen mot. Og jeg har i grunnen litt forståelse for noen av argumentene som motstanderne kommer med.