mandag 13. juni 2016

Sommer, sol og mørke skyer.


Sesongåpning for broderen.

Vi ble to på fredagens tur innover til Blåfjellenden.  Broderen er ikke like ivrig som meg når det gjelder fjell og hei. Han har – til tross for alder, fortsatt en jobb og ivareta. For egen del er det ikke annet enn hus og hjem (bestyrerinnen) – og ikke minst form, som avgjør hvor mange turer det skal bli.

Broderen var oppsatt på å komme seg oppover. Han, som meg, ser fram til den første turen til Blåfjellenden. Det er liksom starten på en ny sesong, og så er det jo kjekt å være på hytta. Det er liksom en ekstra bonus.
Og årene fremover vil bli bonusår, om helsa holder. Og det håper vi den gjør…
Det er faktisk ikke alle i vår alder som kan suse rundt i heia to tre ganger i uka. Bruke en halv dag på å komme inn i heia. Vi besøker ofte en hytte, hvor det er greit å ta pause innendørs. Og så bruke den siste halvparten av dagen på å komme seg hjem….

Sekken er nok blitt lettere med årene. Jeg tenker i hvert fall mer nøye på hva jeg hiver opp i. Og det går vel noe senere – gamlingene blir forbigått av ungdommen av og til.

Men kjekt er det, og spesielt kjekt å gå til Blåfjellenden som starten på en ny sesong – i finvær.
Godværet som nå har vart en stund fortsatte på fredagen, men det kunne komme noen ettermiddagsbøyer. Vi ville være på hytta lenge før disse, håpet vi.

Det viste seg å stemme, og de neste som kom var like heldig. De nådde hytta i det regnet kom. De siste var litt uheldige – det lå klær til tørk over hele stua på annekset morgenen etter….

Så pass tidlig i sesongen er det alltid snakk om snø og snømengder. Det kommer jo snø hver vinter, og den ligger jo normalt en stund ut over sommeren som fenner. Dette året kom snøsmeltingen fort i gang, og det har vært mange varme dager. Det er litt uvanlig.
Stien inn til Blåfjellenden er grei nå. Snøfennene er borte på alle «vanskelige» plasser. Den snøen som er igjen ligger der det nesten alltid ligger snø –  hvert fall til St. Hans. Det er for eksempel ikke mulig å gå ned «rennå» på snø. «Rennå» er en snarvei, som kan nyttes så lenge det er snø. Det går antakelig ca et minutt raskere enn den vanlige stien, men så er det til gjengjeld kjekkere – om baken tas i bruk.

Det ble litt jobbing på fredagskvelden, men det vanlige ritualet med egg og bacon til frokost, og vask og rydding etter på.

Vi var klar for retur til rimelig tid. Eller var vi det? I sør tårnet det opp mørke skyer. Himmelen var svart og skyene lå lavt. Og vinden kom imot – fra sør. Ville vi nå Hunnedalen før regnet.

Jeg gikk fortsatt i kortbukser, og opp bakken i le for vinden, også uten jakke. Oppe i høyden var det ikke lenge før jakken kom på, men det var ikke nødvendig å skifte til lang bukse. Det gikk greit bortover flyene. Farten var, mente vi, høyere enn på vei inn. Og jo, klokka fortalte at vi hadde gått fortere – nesten 7 hele minutter. Det er «mye» på en to timers tur….
Selv om vi fikk noen dråper på oss enkelte ganger, holdt regnet seg stor sett borte. Vi fikk faktisk skiftet nede ved bilen uten regn.
Ikke lenge etter at vi hadde startet bilen måtte vindusviskerne på og et stykke lengre ned ble det regn, og hagel og kaldt.  Skikkelig ufyselig, men vi var i bilene på vei hjem…

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar