Tomannsbu - tidlig i juni.

Onsdagstur, og ikke alene.

Det er så avgjort ikke hvert år at jeg tar turen innover mot Tomannsbu så tidlig i juni. Jeg hadde hørt rykter om lite snø og farbar sti.

Og det stemte. Stien innover var stort sett snøfri, selv om jeg måtte gå rundt en og annen snøfonn. Og tråkke over et par. Kun en plass var det litt «problematisk». Rett før den første hytta oppe på sletta over Tveidebrekka, er det en liten kant. Her lå det en fonn over bekken.  Jeg var litt usikker på om snøen ville tåle vekten  - alle kiloene…

Det gikk selvsagt godt.

Det var tørt. Stien inn til Tomannsbu er ikke helt grei i regn. Det blir utrolig mye sorpe. Nå er det lagt ut lemmer enkelte plasser, men skal det bli en tur uten sorpe, så må det mye treverk til.

Det var været som avgjorde dagens turmål. Det var meldt om sol og sommer. Det hadde ikke regnet på en god stund. Stien innover ville være tørr. Men ville det være andre på tur en onsdag tidlig i juni?

Jeg var ikke alene.

Inne på hytta var det ingen, men ikke lenge etter at jeg hadde lagt meg ned for en liten kvil, kom det et par på stien fra Støle. Det viste seg at de hadde ligget på hytta den natta, tatt turen mot Støle, men ombestemt seg etter en liten stund. De fortsatt mot Hunnedalen og ville avslutte turen der.

Vi tok følge et lite stykke på veg mot parkeringsplassen.

I bakkene ned mot Olabu, gikk jeg på nok et følge. Far og datter på ni. Og de var spesielt oppsatt på å se Tomannsbu. Som er oppkalt etter Per Thomsens hytte, som ble bygget for  - nettopp - to.

Det viste seg at den lille jenta var oldebarn til Per Thomsen. Og som derfor selvsagt ville se hytta som var oppkalt etter oldefarens – nå familiens hytte.

Far og datter var fjellvante, og det så ikke ut som de ville få problemer innover i heia.

Det var skikkelig kjekt å treffe folk med en slik tilknytning til en av STF’s hytter.

Like etter traff jeg også en annen familie far, mor og to små unger. De hadde gått minst et par timer innover i heia. Det var ikke mulig å få til noen samtale. De forsto øyensynlig ikke noe av det jeg sa. På parkeringsplassen sto en russisk registrert bil. Jeg skulle gjerne ha vist hva de fikk ut av en tur innover i heia. Hva de synes om å gå slik i utmarka. Det får jeg nok ikke greie på.

Nå var vi alle usedvanlig heldige med være.  Sol og nesten ikke skyer. Det blåste litt. Noe som bare var en fordel. I søkkene, der det var nesten vindstille, svermet det med mygg. Ikke av den stikkende sorten, men i så store mengder at det var ubehagelig. Jeg spyttet ut noen eksemplarer.

En dagstur til Tomannsbu er egentlig en 6 timers tur. Jeg har ikke hatt for mange langturer så langt i år, og var litt spent på hvordan det ville bli.

Ned Tvedebrekka gikk greit, og jeg har vært adskillig trettere i beina etter en slik tur enn det jeg var denne gangen. Kan jeg ha et greit grunnlag for slike langturer?