Fra Blåfjellenden til Flørli

En høstdag av de sjeldne.

Etter to dager i regn, mens YR snakket om sol og noen få byger, måtte jo YR til slutt få rett. Søndagen ble helt annerledes enn fredag og lørdag. Helt fra morgenen av skinte sola. Tjernet utenfor døren var speilblankt. Det ble en av disse morgenen i heia som jeg bare drømmer om. Og jeg skulle over heia til Flørli.

Det er en tur jeg har tatt mange ganger. Men selv om det etter hvert har blitt noen ganger totalt, har jeg ikke tatt turen før i år. Det var jo meningen at Broderen og Ådne skulle være med. Av forskjellige årsaker valgte de å ta over haugen til Hunnedalen og hjem.

Jeg ville bli alene over heia.

Her har jeg gått alene i 30 år, og tatt denne turen et titalls ganger uten følge. Likevel er det med en viss engstelse jeg ser fram til å starte. Det merkelige er, at så snart jeg kommer meg avgårde, er det helt greit. Selvsagt går jeg forsiktig, og sikrer der det er mulig, men jeg er ikke «engstelig». Det er bare kjekt å være på tur.

Og denne dagen var så bra som det gå å få det.  Sol og litt sommertemperatur. Helst ikke så varmt at det ble et problem oppover – med sola i nakken. Helt øverst, i starten var vinden kald.

Som nevnt har jeg gått opp bakken mot Jomfruvannet noen ganger, likevel klarte jeg å rote meg vekk fra stien.  Mangel på konsentrasjon får jeg kalle det. Jeg fulgte sauetråkket til jeg plutselig var uten sti og merker.

Det ble tungt rett opp lia i lyngen – til stien, som jeg selvsagt viste hvor var….

Det er fint oppe ved Jomfruvannet. Blå himmel, blått vann og høstfarger i marka. Bekker og myrer, som fortsatt var bløte og tunge å gå. Stien blir jo fort full av gjørmehull, så det ble litt hopping og vandring utenfor sti.

Det siste stykket opp mot vannet, er stien lagt om slik at elva krysses lengre nede. Gammel og sta som jeg, følger jeg selvsagt den gamle stien. Og til de som mener merker og sti vil vise lenge i terrenget, kan jeg opplyse at den gamle stien ikke var lett å følge. Den var for det meste bare et utydelig tråkk i terrenget. For folk som ikke har gått der tidligere, vil det være vanskelig å finn fram.

Her oppe i høyden åpner terrenget seg opp og det er mulig å se langt ut over heia. Jeg stoppet opp og tok inn utsikten – for å spare minnene til de mørke og triste vinterdagene. Dette var en dag å huske.

Det er litt trist å komme ut på den gamle anleggsveien over Flørlivannet. I gamle dager, for 3-4 år siden, var dette bare en kjerrevei overgrodd og lite i bruk. En kjekk vei å følge nedover mot demningen og Flødalen. Nå er veien oppgradert til anleggsvei. Det er ikke lange biten ned, før stien igjen tar ut i terrenget heldivis. (Veien fører mot en stengt tunell.)

Over flyen ned mot Flørli går det kjapt – slak nedoverbakke og god sti – bortsett fra at sorpa var dyp og sleip enkelte plasser. Jeg krysset ånå på den vanlig plassen, og kunne godt ha stoppet for en liten dukkert i elva, men kleggen var for innpåsliten…

Bakken ned mot sjøen er lang og bratt. Det er fortsatt rester av den gamle stølsveien, men mye av stien er i dag rasert og det er grus og stein som dominerer. Det er nok et resultat av alle de som går dagstur i trappene og ned stien.

Å komme til Flørli er helt greit. Det er vask og do tilgjengelig, sammen med brus og is. Kafe`en holdt heldigvis fortsatt åpent. Det tar fortsatt en god time ned hurtigbåten før Lauvik er i sikte. Men den timen sitter jeg i en god stol, temmelig mør i beina etter noen timer over heia.