lørdag 10. september 2016

På ville veier i Hjelmelandsheia.


Dugnadstur til Melands Grønahei.

Jeg burde egentlig starte å skrive om turen fra Melands Grønahei til Funningsland. Å komme inn til hytta var ikke «tur», men helikoptertur.
Vi, det vil si Egil, Øyvind og meg, skulle inn på hytta for å sette denne i stand til nye gjester. Egil skulle ordne det elektriske, og gjorde det. Vi skulle få på plass sengetøy, og rydde og vaske.

For å få inn utstyr og «greier» til hytta, måtte det helikopter transport. Og vi fikk anledning til å få en kjapp og problemfri transport til hytta.
Det ble en hektisk halvtime fra vi kom inn, til helikopteret returnerte med varer og skulle ha med ut boss, tomme gassflasker gammelt sengetøy og diverse.

Siden vi startet hjemme før fuglene hadde stått opp,  kom vi inn til hytta i 10-tiden, og fikk på den måten en hel arbeidsdag på torsdag, og en halv dag på fredag før hjemtur.

Det er ikke enkelt å få ordnet landings løyve, og denne gangen måtte transporten skje fra Funningsland i stedet for Kleivaland som er det normale startstedet for turen inn til Melands Grønahei.
Vi skulle altså gå fra hytta på Melands Grønahei og tilbake til bilen på Funningsland.  En enkel oppgave for vante fjellfolk. De første kilometrene utenfor sti, men fra stølen på Kvanndal på god sti.

Jeg har vært med på noen slike turer før, og det er ikke lett å ta seg fram utenfor sti i ukjent terreng.

Det tar tid, og krever gode kartkunnskaper.

Vi hadde tid, men kartkunnskapene var det verre med. Eller, ikke så mye kunnskapene i seg selv, men det å ta tid til å bruke det vi kunne…  Vi rotet oss vekk.

Ut f ra hytta tok vi mot nord. Vi skulle følge myrene bortover mot Maridalen, og videre mot Kvanndalen og stølen der.
Nå er alle myrer nok så like og det er ikke helt lett å de hvor høyt vi var. For den saks skyld viste vi jo egentlig ikke hvor høyt opp i lia vi egentlig skulle. Det ble litt frem og tilbake, opp og ned, med et lite fall i bratte lia, før vi kunne se ned i Kvanndalen. Tjoravannet og elva ned mot Kvanndalsvannet gjorde at vi var helt sikre på hvor vi var.
Å gå til stølen tok bare tid.

Det var skikkelige benker på stølen. En ypperlig plass til å se på kartet. Her var vi, og her hadde vi gått, var omkvedet…

Jeg sjekket ikke hvor vi skulle.

Vi skulle jo bare følge stien. Og det gjorde vi – i feil retning. En enkel sti å følge. Det hadde gått folk og sauer tidligere på dagen. Nå kunne vi sette opp farten.
Men i den bratte bakken mot Liarstrandvannet, gikk det endelig opp for oss at vi var på feil sti. Og tok mot nord for å finne den riktige. Før vi kom så langt, fant vi en annen sti. Godt nødlet og i riktig retning.

Egil tok en sjefsbeslutning. Vi fulgte denne over Kurvabrotet, ned mot Olaslått-tjønnet og videre ned Daudardalen til Liarstølsvannet. Som vi måtte rundt før vi kunne ta fatt på siste bakken ned mot bilen. Vi valgte selvsagt feil side av Liarstølvannet, og fikk pent gå noen meter ekstra…

Stien fra Kurvabrotet og nedover, var enkel å følge, og det var bare enkelte plasser som bød på litt vansker. Det var noen trær og steiner som sto i veien…
Og noen bratte lier som måtte forseres.
Vi kom – velberget – ned.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar