mandag 5. september 2016

Langavatn og Blåfjellenden.

Regn og myr.

Endelig var det anledning til å ta en av mine vanlige «langturer». Ikke egentlig lang, men med to overnattinger. Hvorfor jeg ikke har tatt turen til Lysebotn, Langavatn, Blåfjellenden og til Flørli før i år får bli uavklart. Det har ikke blitt…
Men denne uka stemte det meste. Broderen ville bli med. Han ville i tillegg ha med seg sitt barnebarn på 15, som igjen skulle ha med en kamerat. Vi ville med andre ord antakelig bli fire på tur, men det skjer jo saker og ting. Kameraten fikk forfall, så det ble tre – et god tall og en god gjeng.
Det kan lett bli stress en fredag. Broderen kom noen minutter senere enn avtalt. Vi måtte fylle diesel. Ting tar tid.
Bommen var i ferd med å gå ned da vi kom på kaien. Et brøl og kjapp sprint sikret oss plass på båten…

Som vanlig måtte vi vente på bilen i Lysebotn. Ventetiden ble kortet ned med litt varm mat – en siste luksus før ødemarken..
På parkeringsplassen ved Akslaråtjørn regnet det. Selv om YR lover – dyrt og hellig, sol og sommer, regner det på vei innover mot Langavatn. Jeg har gått innover mange ganger, og nesten alltid har det regnet. Denne gangen kom det mye regn. Heldigvis var Langavatn så pass lavt at vi ikke trengte å ta av støvlene. Det gikk greit å komme forbi svaberget som stikker ut.

På hytta var det ingen. Vi tok hver vårt rom. Det kom et par senere på kvelden, men for vår del gikk kvelden med kortspill.
Det regnet om natten. Det regnet på morgenen. Det regnet på turen mot Blåfjellenden.
Vi ble bløte.

Turen nedover fra Langavatn mot Rundevvann og videre er egentlig grei. Bortsett fra at alt regnet hadde gjort stien til en stor sølepytt. Og glatt i tillegg.

Vi tok det med ro.

Nå er det normalt helt greit å nedover. Og den første delen av turen bød på få utfordringer – en plass må jeg på rompa for å komme fram, men utenom det…
Et stykke nede mot Blåstølmyrane traff vi på kjentfolk. Det var sauefolkene på Blåfjellenden som var på vei til dagens lange tur for å sanke sauer. Det ble likevel tid til en god drøs. Omtrent på samme stedet tidligere et år, traff jeg Ola, Han ute i samme ærend som nå, å samle sau. Den gangen på vei mot hytta med en flokk. Jeg ble sendt til andre siden av elva med forsikring om at, «jo det gikk en sti der»

Jeg fant jo aldri den stien, og Ola hadde undret seg over meg som for opp og ned bakkene…..

Karene kunne ikke stoppe alt for lenge, de var på jobb. Vi fortsatt nedover mot Blåstølmyra hvor det fortsatt er godt mulig å se hvor stølene hadde stått. Her på flate myra var vel antakelig en av de siste plassene i heia, hvor graset ble slått og brakt til gards på sledeføre.
Det siste stykket mot Blåfjellenden er det bløtt – myrhull etter myrhull. Og det hadde blitt drevet sauer nedover. Det var helt umulig å holde seg ren på buksa. Det ble skikkelig tungt i regnet.

Vi kom selvsagt fram til Blåfjellenden – og tom hytte. Det kom folk utover dagen, men selv med opp mot 40 gjester var det fortsatt ledige madrasser på hemsen i annekset.
Litt ut på ettermiddagen fikk jeg besøk av Olav fra Fidjastølen og en kar til. De hadde vært ute på sanking i mange timer – i regnet.  Akkurat da de kom var det et lite gløtt av godvær. Jeg tilbød kaffe, og vi fikk oss en liten prat, før de tok fatt på siste stykket ned mot stølen.
At de hadde gått langt og lenge, kunne jeg se på hundene. Den ene lå omtrent dønn stille under hele stoppen. Disse heiakarene, både på Blåfjellenden og Fidjastølen gjør en forbløffende innsats for å få sauene til gards. Det er mange timer ute, og lange dager, for dårlig betaling
Søndag fikk de litt betaling for strevet. Det ble sol og sommer. Og en dag i heia av de skjeldne.



 Ola etterlyste et bilde fra lyngbrenningen i vår. Da var vi på hytta og broderen tok noen skikkelig bra bilder.
Et av disse legges ut her, men altså fra i vår.








Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar